Et grønt gresstrå alene

Jeg trakk meg tilbake. Lukket døra. Stengte kona mi og verden ute. 

Jeg skal ha tak i ordene. Budskapet. Det magiske. Og så skal jeg sende det til deg. Om det så krever mot, så skal jeg sende det. "Ja, jeg har lyst til at det jeg skal si er så viktig at det krever mot". 

Jeg er ferdig med å tuske i sivet og holde meg diskré, pertentlig, flink og spiselig. Jeg vil snakke fra hjertet. Ta bladet fra munnen, dele fra den indre verden.

Så jeg lukker øynene, tar kontakt med krafta og er klar.

 

"Snakk til meg. Fyll meg med energien. Vis meg bildene. Snakk så jeg hører"

.....

<venter> 

...... 

Tankesurr, bilder flyr. Inntrykk inn og ut av sansesytemet som en uværsflom.

Jeg fanger en ide. Kort. Jeg kan trekke et kort og dele tanker rundt det. Kortene har visdom i seg. Jeg kan la de snakke. 

Nei.

.....

Boka. Jeg kan slå opp på måfå i boka med det kanaliserte materialet. Det har visdom i seg. Jeg kan være talerør for det. 

Nei.

Hysj.. stille nå. Lytt.. 

".. når du skal legge ut noe i sosiale medier, må du... og du må minst.. og om du ikke.. så kan du glemme...". 

Jeezes! Kropp og pust strammer seg til. Jeg ser på klokka. Vil tilbake til kona mi og Lea.

 

"Hysj.. skvy  det der bort, Trine. Stol på din indre stemme".

 

"Et gresstrå kan stå alene"

 

? "Ja, et gresstrå kan absolutt stå alene".

Jeg ser bildet med en gang. Struttende stivt, saftig lysegrønt. Grå jord og stein rundt. Ja, et gresstrå kan stå alene. Det lyser opp. Skaper kontrast. Er mer synlig alene.

Jeg ser røttene under vokser, og straks titter flere gresstrå opp. Bittesmå. Myke enda. Grønne tuster sprer seg. Gresset blir til mer. Liv. Frodig. Lyser opp.

 

Tankene mine går til folk flest. Folk som meg. Vi står i stein og asfalt. Er overveldet. Nær ved å drukne i støy og flommer av inntrykk. Mister oss selv i burder, måtter, skuller.

"Husk det. Gjør det. Ikke det. Og i hvert fall ikke det!".

Goldt, hardt. Stein og asfalt. Lite av grønt mykt gress og fri naturlig væren..

  

Bak meg summer vaskemaskinen. Golfklærne inni. Det meste har vært så jæskla håpløst i år.  Jeg har strevd og gjort så godt jeg kunne, men ballene har gått i alle retninger. "Skal jeg slutte? Bruke tiden på noe annet? Bruke stemmen min? Skrive i stedet?".  

Men i dag! Smokk. Putt. I koppen på to! 

"Ett gresstrå alene" lyste opp runden. Løftet mørke og håpløshet bort. Jeg fikk det til én gang, da kan det skje igjen.. Gro seg utover..

 

Blikket mitt vandrer. Foran meg står den kanaliserte boka. Jeg strekker ut hånda, blar opp på måfå. Vil avslutte bloggen her på magisk vis og dele en annens visdom likevel.

Blank side. 

 

Så fikk jeg det jeg ba om da. Å tørre være modig. Å bruk stemmen sin til å fortelle om at grønne gresstrå kan stå alene og bli til noe mer. 

😅

 

Trine

 

Hør den Ekte historien om: Dette kan skje når du lytter 

Close

50% ferdig

Legg inn navn og email så sender jeg deg gratis-tipsene!

Ved å legge inn navn og e-post samtykker du i å motta e-post fra Trine ukentlig med inspirasjon og tips som kan hjelpe deg til personlig utvikling. Du kan melde deg av når du vil ved å trykke unsubscribe.