Når gamle roller ikke passer lenger

Det begynner ofte i det små.

En morgen du ikke helt kjenner deg igjen i speilet. Ikke fordi noe er galt med ansiktet. Men fordi hun som ser tilbake på deg, har et annet blikk enn det du er vant til.

Eller du er i et møte, og midt i en setning du har sagt hundre ganger før, kjenner du at den ikke er sann lenger. Den er gammel og ikke deg lenger.

Sånne oppdagelser kan føles forvirrende eller gi et støkk, men vet du, det er ikke en krise.
Det er overgang.

Jeg kjenner den godt.

Jeg hadde en solid lederjobb i et av landets største mediehus. På papiret gjorde jeg alt riktig. Strakk meg som en gal og prøvde å levere på alle arenaer. Og likevel var det noe som skurret, inni meg. Ikke til å begynne med, men etter hvert.. og i økende grad.

Faktum var at jeg spilte en rolle jeg hadde vokst ut av, uten å skjønne at det var det som foregikk.

(Og vet du. Jeg trodde i lang tid at problemet var at jeg ikke var flink nok. Men det var det motsatte. Jeg var bare for flink til å spille en rolle som ikke lenger var min.)

Rollene våre er ikke feil.
Vi har valgt mange av dem, og de har båret oss.
Mor. Leder. Hun som ordner opp. Hun som stiller opp. Hun som alltid har en plan.

Men en rolle er en drakt, ikke huden din.
Og noen ganger vokser vi ut av den før vi har gitt oss lov til å innrømme det. Eller gjenkjent det, for den saks skyld.

Det merkes på kroppen først. Uro. Slitenhet som søvn ikke fikser. En indre lengsel du ikke helt kan sette ord på. En følelse av å leve litt ved siden av deg selv. Være tom på innsida.

Hodet sier: Ta deg sammen. Du har det jo bra.
Noe annet i deg hvisker: Det finnes noe mer..

Gjenkjenner du dette?

Da vil jeg gjenta: Du er ikke feil. Du er i overgang.
Og det farlige er ikke overgangen. Det farlige er å forbli værende i en rolle som ikke passer, fordi den er kjent for deg og derfor føles trygg.

En liten øvelse, hvis du vil:

Ta et ark. Skriv ned rollene du har akkurat nå. Alle sammen, også de du ikke snakker om.
Så spør du deg, for hver rolle:
– Har jeg valgt denne, eller har jeg arvet den?
– Gir den meg noe, eller tapper den meg?
– Hvis jeg la den ned i morgen, hva ville jeg savnet? Og hva ville jeg kjent lettelse over?

Ikke gjør noe med svarene ennå. Bare se dem.
Ofte er det nok. Når du ser rollen som en rolle, er du ikke lenger fanget i den.

Overgangen spør ikke om du skal bli en annen.
Den spør om du er klar for å slutte å være det du ikke lenger er.

Og et sted inni deg vet du allerede svaret..