Kroppen visste det først

Kroppen din har prøvd å si deg noe.

Lenge.

Forrige uke skrev jeg at overgangen merkes på kroppen først. Det vil jeg bli litt ved.

Kanskje er det trettheten som ikke går over selv etter en god natt.
Kanskje er det spenningen i skuldrene som aldri helt slipper.
Kanskje er det den diffuse uroen som melder seg akkurat når alt egentlig er greit.

Vi er flinke til å overkjøre de signalene.

Vi er trent til det.

Legen Audun Myskja har jobbet i mange år med pust og kropp. Han beskriver negativt stress sånn: «alt blir trangt». Pusten. Brystet. Tankene. Rommet rundt oss.
Og veien ut starter ikke med å fikse noe. Den starter med å godta.

Han sier: «Godta det som er, og det som er, forandrer seg.»

Kroppen lyver ikke.
Den venter bare på at vi skal lytte.

Psykiateren Carl G. Jung kalte rollene vi viser fram for verden, for persona – etter det latinske ordet for maske. Han mente at vi før eller siden må se forbi den.
Han skrev også om livets ettermiddag. At vi ikke kan leve den etter morgenens program. For det som var sant om morgenen, kan ha blitt en løgn om kvelden.

Jeg tror kroppen merker det først.

Rollene vi har båret, har ikke bare bodd i hodet. De har bodd i kroppen.

Hun som ordner opp, har skuldre som aldri helt senker seg.
Hun som stiller opp, har en pust som stopper litt for høyt oppe.
Hun som alltid har en plan, har en kropp som aldri helt får hvile.

Når en rolle ikke passer lenger, kjenner kroppen det før du gjør.

Veien tilbake går gjennom kroppen.

Ikke gjennom mer tenking.

Jeg har en skade i balansesystemet, PPPS, som minner meg på dette. Heldigvis ikke hver dag lenger, men ofte nok til at jeg husker det når det trengs.

Kroppen min sier tydelig ifra når jeg går over grensen. Svimmelhet. Ustøhet. En klar beskjed om å senke farten. Noen ganger helst stoppe helt.

Jeg valgte lenge å ignorere det. Eller prøvde i hvert fall.. Sa til meg selv at det bare er for lite søvn eller stress i stiv nakke. Men til slutt toppet det seg, og da forsto jeg.

Nå vet jeg bedre. I stedet for vikarierende forklaringer, har det lært meg noe jeg ikke ville vært foruten:

Kroppen er ikke fienden. Den er kompasset.

En liten øvelse, hvis du vil:

Sett deg et sted der du kan være i fred noen minutter. Legg en hånd på brystet og en hånd på magen. Pust rolig inn og ut noen ganger.

Så spør du kroppen, ikke hodet:
– Hvor i meg kjenner jeg mest uro eller press akkurat nå?
– Hvis dette stedet kunne snakke, hva ville det sagt?
– Hva har du båret for meg, som du ikke vil bære lenger?

Ikke tolk svaret. Bare ta det imot. Det er nok.

Jeg lurer på deg:

Hva har kroppen din prøvd å si til deg denne høsten, som du kanskje ikke har lyttet til ennå?

Og hva tror du ville skjedd hvis du faktisk hørte etter?

Skriv til meg hvis du vil. Jeg leser 💛

Og du, før jeg slipper deg i dag, vil jeg du skal vite:

Vi er alle i overgang, både du og jeg. Og kroppen vet mer enn du tror.

Ta vare på deg.