Med ører på stilk og hjertet som lyttet, kom tårene

Jeg vil mer enn jeg rekker.

Prøver å være SÅ effektiv for å få til mer, men ender opp stressa og sliten i stedet. 

Selv om jeg trenger lading, blir todo lista aldri tom, så å ta pause gjør meg stressa også. 

Tid som kunne vært brukt til noe, sløses bort.

Så da holder jeg heller pusten litt, dropper pause - og fortsetter. På todo lista.

Men så er jeg Mestringsgudinne og da. Får gjort sabla mye! Og føles som det gir meg verdi. Respekt. Anerkjennelse.

Smart? Not. Et maskineri på sånt høygir, holder ikke i lengden. Det kjennes allerede.

Så nå ligger jeg i hardtrening. Napper meg selv ut av det gamle sporet. Det er  skummelt!  

Enn om jeg taper? Respekt. Verdi..

Usynlige spøkelser uler "dette går ikke bra". Jeg ser dem. De duver akkurat i utkanten av fokuset mitt. "Du skulle heller ha jobbet".

Men jeg lytter ikke. Jeg MÅ endre meg.

Og går på  yin yoga time. Ligger der langstrakt i tøyning, og hører yogalæreren min si:

"I Japan, når noe går i stykker, reparerer de det med gull, og de mener at skaden er viktig og gir verdi til historien til det som går i stykker.

Husk dette når du føler deg ødelagt."

Med ører på stilk og hjertet som lyttet, kom tårene. 

Jeg tror det var gull i dem.

Trine <3