Er hun der?

Jeg kommer rundt hjørnet og får øye på boden. Midt i borggården. En ridder skriker skingrende, unger piler avsted.

Det er sommerstemning, mye aktivitet og folk i Erkebispegården.  Jeg går raskt nærmere. Ivrig. Er hun der? 

Er ei av mine der?

Nonnene

For seks år siden var jeg på fem dagers retreat hos nonnene i Mariaklosteret på Tautra. Stedet, stemningene, opplevelsene, folka og minnene.. 

Oppholdet satte spor som ikke vil slippe.  Jeg har vært innom sammen familie flere ganger etterpå. Handlet i butikken, vært i kapellet, gått litt rundt.

Men det er noe mer som trekker. En sterk kraft og et nærvær som drar meg tilbake. Jeg vil. Igjen. Alene.

Her og nå, mens jeg iler mot boden, er det sommeren 2020, Jeg hadde booket opphold for hele høytiden denne påsken  Men så stengte alt. Frosta ble korona infisert.

Er hun der?

Ja, så sannelig. Ikke hun, men HUN faktisk! O Glede! Kjenner jeg smiler i hele meg. Det er den gamle priorinnen som står i boden i Erkebispegården!

Hun med det varme smilet. Som spiller så nydelig på harpe. Som har så snille øyne. Jeg har lest meg opp på henne. Vet hun opprinnelig er canadisk og at hun har vært med siden starten av det nye Mariaklosteret på Tautra. 

Jeg vet at det er nedgang i tilslutning av nonner til klostrene rundt om i verden, men på Tautra  har de rekordstor pågang. De vokser. Uten at noen faller fra.

Flere av nonnene begynner å bli eldre, så de har hatt innsamling for å få  bygd en ny fløy tilpasset stell av eldre. Klosteret er hjemmet deres, og søstrene skal få være der til de dør.

Jeg har i mitt stille disse årene tenkt at kanskje akkurat HUN er i ferd med å havne der? Og håpet hun er frisk.

At hun skal være der og spille harpe neste gang jeg kommer..

Gråposen

Jeg går bort og kjøper såper. Sier hei og takker henne. For harpespillet hennes og sier at jeg har vært hos dem på Tautra.  At jeg skulle vært der i vår, men at det stengte. 

Hun smiler og sier det er åpent igjen nå. Tipser meg om den store favoritter deres blant såpene, som mangler i min stabel. Havresåpen. 

Og jeg står der, med enda flere såper i stabelen min.. Minnes tilbake til de fem dagene. At jeg var og hjalp til i såpekokeriet. At jeg la healing inni såpene mens jeg pakket. At jeg kjøpte med og  ga videre til både familie, venner og kunder. 

Øyeblikket er over. Jeg takker ja til en gråpose for stabelen, og sier jeg kommer tilbake. Til Tautra. 

Du er hjerteligst velkommen igjen, sier hun. 

Tom men fylt 

Vel tilbake hjemme er såpene pakket ut og fordelt. Noen ble igjen i Trondheim, flere ligger i såpeskuffen her sørpå. 

Gråposen er tom, men fylt med noe ukastelig jeg ikke vil gi slipp på.

Kanskje er det den nydelige lukta. Kanskje er det noe annet..

Jeg borrer nesa nedi og synker inn.

Dagene i Mariaklosteret på Tautra var sterke, vakre og ikke så rent lite magiske. Det skjedde så mye spesielt, jeg har vanskelig for å beskrive alt enda.. 

Jeg skildret hendelser, opplevelser og innsikter i en serie artikler. 

Den første kan du lese her. Derfra lenkes du til videre "episoder".

Oppholdet på Tautra endret noe grunnleggende i meg. Kanskje gjør det det med deg også, mens du leser?

Om du vet om andre som har glede av disse artiklene, tips dem gjerne. Jeg vet vi alle har godt å roen, stillheten, magien fra det som er større enn oss og de spennende opplevelsene der.