Da jeg gikk i kloster

Sjåføren ventet som avtalt på togstasjonen og jeg hoppet takknemlig inn i den avkjølte bilen. Vi har en halvtime i hverandres selskap og jeg vil være hyggelig. Jeg går i dialog. 

Og får enstavelsesgrynt til svar.

Etter fjerde forsøk gir jeg meg. Faller tilbake i setet og lar tanker og følelser flyte.

Taxien kjører gjennom frodig, gavmildt sommerlandskap. Bondegårder, avlinger, digre åpne vaiende åkrer. Sol, godt lys, masse farger.

Jeg er på vei til en opplevelse jeg har tenkt på i mange år. Jeg skal i kloster.

Helt tilbake på nitti-tallet, mens jeg bodde i Oslo, ble jeg gjort oppmerksom på at det er kloster i byen og at det er mulig å komme dit og være.

Å være? Legge seg inn liksom? I isolat da eller...?

Den gang tenkte jeg: hva i all verden gjør en i kloster en hel dag? For ikke å snakke om flere dager. Inni hodet mitt så jeg et sparsomt, enkelt og litt kjølig lukket rom. Med en person alene inni. Jeg så kors på veggen og kjente kjølig gulvkulde.

Du vet, sånn som det er i digre steinbygninger uten sol eller lys. Det var nemlig kun et lite vindu i rommet, høyt oppe på veggen. Jeg kunne se helt tydelig hvordan noe lys slapp inn, men at det var umulig å se ut. Og jeg hørte hvor stille det var. Ingen lyder.

 

Grått, tomt og kjølig. Not my thing. Gud, så stusselig.

Det var da. Noe har skjedd på disse åra. Nå er både jeg og mine indre bilder annerledes. De har blitt mildere, åpnere, lysere, varmere. Mer ankret i det som foregår på innsiden kanskje. Tanken på å kunne være alene og i stillhet gjennom en dag, gjerne flere, trigger en lengsel i meg.

Så her er jeg. Duvende avgårde i den store bilen gjennom kaskader av farger og liv. Jeg skal på retrett. «Legge meg inn» fem dager i et katolsk nonnekloster.

 

Som spesielle og viktige ting oftest gjør bare vi er åpne og oppmerksomme, så var det Mariaklosteret på Tautra som fant meg.

I forbifarten en sen kveld. Jeg ser sjelden TV og antakeligvis ventet jeg på nyheter, for NRK1 sto på når plutselig slående vakker natur, strålende lys og et spesielt konstruert bygg fanget oppmerksomheten min. Jeg hørte "kloster" og så tak av trebjelker med glass. Med rett utsyn til himmel. Jeg ELSKER himmel og skyer. Alltid gjort.

Og jeg så vegger av bare vinduer, med utsyn rett ut. Landskap, hav, fjell, himmel. Pust..

Det var magisk vakkert og jeg følte meg tiltrukket av det jeg så fra klosteret. Inntrykkene ble hengende med meg og når sommerferien sto for tur, søkte jeg det opp og spurte om å få komme. Jeg fikk kjapt svar om at jeg var velkommen.

Mens jeg nå kilometer for kilometer nærmer meg, er magefølelsen god. Den har kriblet lenge.

Men den sier ikke noe om at jeg straks vil stå rådløs foran en lukket dør i et åpent kloster.

 

Over noen blogger vil jeg dele opplevelser, tanker og refleksjoner fra disse dagene.

Det er mye mystikk og nysgjerrighet forbundet med klosterliv og nonner. Jeg er på ingen måte talsperson for noe eller noen på Tautra, og jeg kjenner på spørsmål inni meg om det å fortelle derfra.

Er det greit at jeg deler? Er det lov? Er det uetisk?

Jeg vet ikke. Det får du som leser gjøre deg opp mening om. Dette er glimt fra min verden, der hvor jeg er i dag. Jeg deler gladelig med deg. Så får du ta med deg det du har bruk for og la resten være.

 

 

Klosterbloggene er skildringer fra opphold hos nonner i Mariaklostret på Tautra. De er skrevet som en føljetong, og du kan lese dem i kronologisk rekkefølge via lenker her:

Den neste kan du lese her. 

 

Oppholdet på Tautra endret noe grunnleggende i meg. Kanskje gjør det det med deg også, mens du leser?

Om du vet om andre som har glede av disse artiklene, tips dem gjerne. Jeg vet vi alle har godt å roen, stillheten, magien fra det som er større enn oss og de spennende opplevelsene der.

.

Close

50% ferdig

Legg inn navn og email så sender jeg deg gratis-tipsene!

Ved å legge inn navn og e-post samtykker du i å motta e-post fra Trine ukentlig med inspirasjon og tips som kan hjelpe deg til personlig utvikling. Du kan melde deg av når du vil ved å trykke unsubscribe.