Får jeg ikke komme inn? 

Den enstavelsesgryntende drosjesjåføren svinger inn til kanten på grusveien. Vi har stoppet ved enden av en pent steinlagt kort allé opp til et moderne steinkloster. Jeg snur meg fram mot ham og betaler. «Ja ja, takk skal du ha. Og ha det fint videre», sier jeg og åpner bildøren. 

«Veinnt. Æ ska jølp me kofferten. Ska æ.», sier han, og går ut av bilen. Jeg må smile da. Føler godhet for gesten hans. Kanskje det å være hyggelig hadde betydning likevel?

Det er fint av ham å hjelpe meg, for kofferten veier. Mye. Jeg har pakket godt.

Øyeblikket etterpå trekker jeg tungt oppover mot klosteret. Glad det er hjul og plant underlag. Over skuldra har jeg den største Louis Vuitton-veska. Altså i volum. Den bugner. Tung den og. Var et soleklart valg da damen i butikken sa «Denne er den sterkeste vi har. Den er laget for å tåle 105 kilo». Jeg stod foran disken hennes og returnerte den 2. modellen med «produksjonsfeil». Hadde røket i hankene begge to.

Veska veier ikke helt 105 kg i dag. Men jeg har pakket godt.

Lett pesende og varm kommer jeg opp. Det er folketomt og stille. Bare de samme sterke vakre fargene, frodige vegetasjon, blomster som vidåpner seg. Jeg går bort til en stor dobbeltdør. Tar forsiktig i den ene. Litt usikker, redd for å lage lyd eller forstyrre. Hva venter der inne?

Jeg kommer inn i en forgang. «Velkommen, kirken er åpen», står det på en plakat. Og det er riktig, det er åpne dører inn til et strålende lyst kirkerom. Jeg skuer inn i det samme magiske rommet som lokket på meg fra TV-ruta den kvelden. Det er spesielt å se og føle det i virkeligheten.

Men det er helt tomt der. Ingen.

Hva gjør jeg? Jeg er jo ventet. Skal jeg rope? Jeg kan da ikke rope her. Nei, det kan jeg bestemt ikke.

Jeg går ut igjen. Med koffert og veske. Står utenfor og ser meg rundt. På et tun foran et hus lengre bort, sitter to damer og en mann. Feriefolk. Slettes ingen nonner de der, tenker jeg.

Om de føler ubehaget mitt eller om de er vant til dette, vet jeg ikke. De ser i hvert fall bort på meg og hever øyenbryna. På det universelle mimikk språk-viset som sier «Ja, værsågod. Snakk». Så jeg snakker.

Hei. Ehh.. jeg skal inn her. Og være her. Vet dere hvordan jeg kommer inn?

Nei, er det ingen der da? Det skal være mulig å ringe på på siden der.

Jeg ser nøyere etter. Det er et innhuk ved siden av dobbeltdørene. Og en annen plakat på veggen, med nummer og en ringeklokke. Jeg trykker knaster og venter. Stille. Venter litt til. Trykker igjen. Med harde dytt inn på knastene nå. Trykket jeg hardt nok i sted? Ørene helt inni boksen. Føler nesten de beveger seg som en radar.

Skritt? Nei, ingenting.

Søren, så ubehagelig. Kan jeg ringe igjen nå da? Maser jeg? Forstyrrer jeg kanskje.. Eller har jeg tatt feil av dagen..?

Sola steiker. Det er skikkelig varmt. Jeg går ut foran hoveddørene igjen. Utvider fokus til området rundt. Tenker jeg ser snål ut. Det er så landlig og rent og naturlig. Usminket.  Den Louie´en og kofferten… jeg hadde sklidd inn der jeg pleier å ferdes. Her føler jeg meg dum. Tydeligvis glemt og.

Så plutselig. Jeg hører stemmer! Snur meg til siden og ser et helt lite tog av mennesker komme langsetter klosterbygningen. Definitivt ikke nonner. Veldig sivile folk. Men det er folk!

Forrest går ei og smiler. Hei, sier jeg. Jeg skal være her, men jeg får ikke kontakt. Skal du på retrett, spør hun. Eller er du voluntør? Jeg skal hjelpe deg.

Så bærer det avgårde. Langsetter en steinte grussti som overhodet ikke er match for mine kofferthjul. Retning bort fra klosteret.

Det ser tungt ut, skal jeg hjelpe deg?, spør hun. Nei da, det går helt fint, sier jeg, mens jeg kjenner det rykker i kjakene. Ja da, jeg HAR pakket godt. Svetter. Føler meg enda dummere.

Vi passerer flere hus og kommer fram til en lang rød trebygning. Her skal du bo, sier hun. Viser meg inn og bortover en lang furukorridor til en dør. Med post-it lapp på. Trine Åldstedt 13/07 står det.

Så jeg ER ventet :)

Jeg går inn og ser rett ut et vindu. Vid sjø, vakkert landskap, en seilbåt. Masse lys. Rommet er furu fra tak til gulv. Stol, pult, kommode, seng, vask, skap. Kors på veggen over senga. Det lukter godt og jeg skjønner det er fra urtesåpene som nonnene lager.

På pulten ligger bibler, skrifter og et hefte. Forsiden lyder:

Det er godt å være stille og vente på hjelp fra Herren.

La alle krav hvile, all bekymring stilne, tanker og tale tie.

Åpne for livet på nytt, se at det er nok noen få dager å være i Guds kjærlighet. 

Velkommen til retrett!

Jeg har enda ikke sett snurten av ei nonne. Klosteret var stengt for meg. Men jeg kjenner en spesiell følelse som omgir meg. Noe mykt og mildt som kommer nærmere.

Er det verset på heftet? Er det utsikten fra vinduet? Naturen har sterk effekt på meg.

Eller er det de stumme ordene som er uttrykt til akkurat meg i dette rommet..

For det neste jeg ser i heftet er en invitasjon til å sende en takk. Til den som sov her før meg, og redde opp sengen med en bønn og velkomst til den neste som skal ligge der.

Det griper meg. Jeg kan kjenne at det er sant. En varm, inkluderende, vennlig følelse brer seg inni meg.

Det er godt..

Men når skal jeg få kommet meg inn i klosteret?

Klosterbloggene er skildringer fra opphold hos nonner i Mariaklostret på Tautra. De er skrevet som en føljetong, og du kan lese dem i kronologisk rekkefølge via lenker her:

Den første kan du lese her. 

Dette er nr. to. Den tredje finner du her.

Oppholdet på Tautra endret noe grunnleggende i meg. Kanskje gjør det det med deg også, mens du leser?

Om du vet om andre som har glede av disse artiklene, tips dem gjerne. Jeg vet vi alle har godt å roen, stillheten, magien fra det som er større enn oss og de spennende opplevelsene der.