Søvn som sluker - eller er det Gud?

Tilbake i den grønne drømmen i hjørnet. Brødmat. Toast og brunost. Mac´en på fanget, god te i koppen, boka av vennene mine ved siden av meg.

Tanken på om og hvordan jeg skal si fra om at jeg har forbrudt meg midt inni hjertet av kirka sirkulerer i bakhodet.

Hva er straffen for å spise et legeme og drikke et blod jeg ikke har lov til? Blir Gud sint? Blir de? Vi har jo nattverd i Den Norske Statskirken og. Så vidt jeg vet, blir ingen nektet der. Men kanskje de ville nektet meg som utmeldt.

Hvor kan jeg sjekke dette? Venninna mi Kjersti vet alt om sånt. Men jeg er på Tautra i stillhet. Uten nett og vennen min Google.

Bæm! Jeg vet jeg hvor jeg skal gå. Det er kort vei. Inn i hjertet mitt.

Gud eller hva det er. Jeg tror og føler at det som er av en kraft og større intelligens, en skaper og et nærvær, holder til i hjertet. Bor der. Jeg vet ikke om det er en Han eller en Hun. Noen ganger kjennes det som det ene, noen ganger det andre. Begge deler er for trangt. Begge deler er passende. Og begge og mer har plass i hjertet.

Så jeg går inn. Tar med meg hendelsen fra foran alteret og kjenner etter inni der. Finner en varme. Varme, ro, nærhet. Og pust og lys.

Og selv om jeg uansett har bestemt meg for å si det til presten, be om unnskyldning i tilfelle dette også går utover ham, så gjør det godt at det kjennes sånn inni meg. Jeg kan hvile i det. Kanskje er det fordi jeg også tror at galt føles galt? Akkurat som at rett føles rett.

Det ordner seg dette, Trine. Bare si det som det er. Ikke mer, ikke mindre.

Og det er da jeg kjenner det andre. Teppet eller veggen eller hva det nå er. Trøtthet med stor T. Men i alle! Er ikke jeg uthvilt? Sov som en stein til jeg våknet av meg selv i sted.

Men Teppet siger på. En usigelig tretthet rett og slett okkuperer og stjeler hjernen min. Ja, hele systemet mitt.

Stopp! Jeg har funnet fram godsakene. Boka, Mac´en, teen. Jeg har tid. Skal kose meg. Være!

Har ikke nubbsjans til å kjempe imot eller holde meg våken. Det er godt, men også ekkelt. Fordi det er så sterkt og fordi jeg både vet og hører det er andre i gjestehuset. Det er flaut og å bli fersket i å sove sånn midt in public. Dét trynet som henger.. hake og nakke på snei. Ser TYDELIG i et glimt for meg et grusomt bilde foreviget av meg fra en båttur i Hellas.

Men søvnen tar meg. Tvinger meg av gårde. Et fjernt fjernt sted kjenner jeg jeg drømmer. Så rikt og viktig. FØLER det. LEVENDE. Og aktuelt. Og jeg er så enig og kjenner at jeg får svar på ting jeg jobber med. Grubler på.

Våkner en god stund etterpå, med det hele hvisket bort. Gone. Alt lyset, livet, meningen og enigheten. Sier til meg selv jeg får stole på at det ligger inni der et sted. Nedi nevrologien og godtgjør seg, sprer seg utover. Akkurat som jeg tror på noe mer, tror jeg på krafta i det og det ubevisste sinnet og.

Men hva var det der? Jeg har sterk vilje. Jeg er vant til å kunne fortsette selv om jeg er trøtt. Overvinne det. Nå var jeg sjanseløs.

Er det noe større enn meg som er her? Eller er jeg så sliten inni meg. Sånn virkelig og mer enn jeg vet? Er det Tautra? Klosteret, nonnene, chantingen, bønnen? Stillheten. Det uvanlige i mønsteret og døgnrytmen?

Eller Gud?

De grenseløse grubleriene avbrytes.

jeg skal straks inn i klosteret og spise. Med nonnene?

Klosterbloggene er skildringer fra opphold hos nonner i Mariaklostret på Tautra. De er skrevet som en føljetong, og du kan lese dem i kronologisk rekkefølge via lenker her:

Den første kan du lese her. Derfra lenkes du til videre "episoder".

Dette er nr. 11. Den 12. finner du her.

Oppholdet på Tautra endret noe grunnleggende i meg. Kanskje gjør det det med deg også, mens du leser?

Om du vet om andre som har glede av disse artiklene, tips dem gjerne. Jeg vet vi alle har godt å roen, stillheten, magien fra det som er større enn oss og de spennende opplevelsene der.