Se meg i øynene

Jeg er et MenneskeMenneske. Opptatt av mennesker. Jeg ser. Og føler. Det er akkurat som det er en supertett forbindelse mellom synsinformasjon og magen min. Jeg føler synet jeg ser.

Og det jeg søker aller mest er øyne. Jeg kan ikke helt gjøre rede for hva jeg driver med, men når jeg får sett i øyne kjennes det som sjelen min hilser på den andre.

At hjertene våre ser hverandre og det blir trygt.

Jeg er en se-er. Og en smil-er. Allerede som barn hadde jeg smilefjes. Uten at det er en bevisst handling, ferdes jeg rundt med et ansikt som smiler av seg selv. Og du vet hva som skjer når noen smiler.

Mang er den gangen ukjente smiler tilbake til meg, og jeg som er på min innside og egentlig ikke smiler, blir overrasket. Og glad. Det er godt med smil.

Som oftest da. For det var ikke alltid sånn.

Jeg husker fra skoletiden. Storesøstra mi og jeg tok samme skolebuss. Vi var i de herlige tenåra og satt selvsagt langt fra hverandre. Hun ville helst ikke vise at vi var i familie. Jeg var det verste mennesket i verden for søstra mi de åra der, vi var så forskjellige som det går an. Jeg utsendefiksert, nysminket og på farta. Hun gigasporty, antisminke de lux og så i meg alt hun ikke kunne utstå.

Å ta bussen sammen var en lidelse for henne. Spesielt når jeg bare satt der, alene, i egne tanker og smilte. Hun hatet det!! «Kutt ut de der! Du kainn itj sitt sånn å glis for dæ sjøl, du sjer gal ut!» :)

Vi ser heldigvis annerledes på smil i dag. Vet mer om både det indre og ytre.

Her og nå søker jeg nonneøyne. Jeg vil se og føle hvem de er.

Nonnene her har milde øyne. I hvert fall de par-tre jeg får se inn i. De er i en egen verden der oppe, konsentrert i det de gjør. Men de som ser, møter blikket mitt og smiler tilbake. Det kjennes godt.

Hvor lukket er en nonneverden? Vil de helst ha fred for oss utenfra, slippe gufset fra utenforhverdagen som bringes inn? Er de mett på nysgjerrig uvitenhet? Eller kaotisk fortvilelse? Lei av å svare på sikkert samme spørsmål? Ønsker de å skåne seg for sånne som meg?

Nonnene har viet sitt liv til bønn, stillhet og søken etter sannhet. Visdom. Jeg får lyst til å snakke med dem. Føler det hadde vært givende samtaler.

Jeg tumler med mange tanker for tida. Grubler på ting det hadde vært spennende å høre deres tanker rundt. Hva ville jeg spurt om? Vet jeg har spørsmål om dem og. Deres erfaring med møtet mellom mennesket og det som er større enn oss. På mange plan.

Kjenner jeg blir usikker. Hadde jeg turt? Nei. Ikke alt. Så hva ville jeg turt? Å spørre generelt og mest om dem, sikkert. Er reservert om meg selv. Blir sjenert og. Redd for å framstå dum. Eller kanskje få kontakt med en fortvilelse jeg ikke har kontroll på? Jeg vet ikke. Det er noe der.

Sangen stilner. Nonnene går ut. De fire rundt meg reiser seg, er også på vei ut. Jeg søker blikket deres. Og de ser på meg nå. Nikker og smiler. Er ikke helt fremmede likevel.

Jeg reiser meg og går etter. Med tumlehode. Hva er det egentlig jeg lurer på?

Hva er egentlig viktig å spørre om?

Klosterbloggene er skildringer fra opphold hos nonner i Mariaklostret på Tautra. De er skrevet som en føljetong, og du kan lese dem i kronologisk rekkefølge via lenker her:

Den første kan du lese her. Derfra lenkes du til videre "episoder".

Dette er nr. fem. Den sjette finner du her.

Oppholdet på Tautra endret noe grunnleggende i meg. Kanskje gjør det det med deg også, mens du leser?

Om du vet om andre som har glede av disse artiklene, tips dem gjerne. Jeg vet vi alle har godt å roen, stillheten, magien fra det som er større enn oss og de spennende opplevelsene der.