Slett denne eposten, jeg er redd noen kan lese den, avsluttet hun
Hun hadde røpet grusomheter. Satt ord på troll-tanker som bor i henne, galskap, fortvilelse og egen fordømmelse som herjer på innsiden. Så skummelt og stygt at det ikke ikke kan sies høyt til noen.
Nå hadde hun sagt det til en fremmed. Trykket Send før anger og frykt stoppet henne.
Hvor mange er vi som sitter fanget som henne?
Med indre gnag og pinsel. Utsultet innvendig. Ulykkelig. Ensom. Fortvilet.. Sint. Trist. Lei som f...
Desperasjon og lengsel etter hjelp stiger. Sjela roper "jeg vil ut fra dette!".
Men skammen er større.
Skam og frykt for å miste ansikt
Skammen lammer oss med frykt for å vise fram styggedommen. At omverden skal få se at vi kom til kort. At vi egentlig føler oss liten. Lei oss. At vi skulle gjort ting annerledes for lenge siden...
Det kjente spriket mellom masken vi viser utad og virkeligheten vi kjenner så sårt inni oss.
"Bare lat som ingenting".
På liv og død "IKKE fortell det til noen! IKKE sett ord på det".
IKKE vis fram svakheten. Hvor dårlig stilt det er.
IKKE la NOEN komme innafor.
Heller ikke de nærmeste..
Skammen er for stor til å bære. Maskefallet for flaut.
Hva gjør vi i stedet for?
Sier "Takk, det går kjempefint! Alt er bare bra med meg".
Vi er best på å holde maska. Har trent på det hele livet. Det kjennes som vi har kontroll da. Og kontroll gir en trygghet.
For vi føler at det bare er vi som har det sånn. Det er oss det er noe galt med. Vi som ikke er bra nok.
De andre derimot..
Her er sånn det virkelig er
Jo mer vi har gjort og fått til, jo mer vi kan og jo større suksess eller ansvar vi har, jo mer redd blir vi for å vise "svakheter". Vi trekker den personlige sona vår tilbake, begynner å si mindre, vise mindre og late som mer.
Dette gjelder uavhengig av nivå på posisjon, suksess, miljø og hvem vi har rundt oss.
Om vi er kjendis, profilert i næringslivet, har lederansvar på jobben, er kjent i mammagjengen, er overhodet i familien, gjorde det bra i idrettslaget, var god på skolen i tenåra.. det spiller ingen rolle.
Vi har en standing. Vil bare vise den trygge blanksida.
Og det er da vi begynner å miste oss selv. Bli mer ensomme. Den flaue skammen bygger mur.
Og den leder oss inn på den lengre og tyngre løypa opp til toppen.
Her ligger løsningen
Det er vår indre tankesett som lar dette skje. For eksempel:
- Miljø påvirkning: vaner og uvaner, sannheter og "sånn er det" vi har kopiert fra omgivelser og andre vi omgåes.
- Ting vi tror på: som blir til regler, setter grenser og hindrer oss.
- Gamle minner: som var øyeblikkstolkninger vi dannet oss ett av mange mulige tolkninger av.
Alle disse er software. Det vil si de ikke er skåret i stein, men kan oppgraderes, justeres, erstattes eller fornyes.
Hvis vi vet hvordan.
Damen i eposten utviste stort mot ved å skrive til meg
Hun visste det ikke, men i det øyeblikket hun trykket send og delte frykten, skammen og det vonde innestengte med meg, slo det sprekker i den tykke muren.
Allerede i første svaret sitt til meg etterpå, sa hun "dette er den beste dagen jeg har hatt på lenge. Jeg føler meg lettere enn jeg har gjort på årevis".
Treffer dette noe i deg?
Da vil jeg si til deg: Du er verken spesiell, unik eller alene. Det er sånn vi er. Jeg, du, damen med eposten.
Til vi gjør noe med det. Det vil si at vi må gjøre noe annet enn vi har gjort fram til i dag.
Angripe muren. Løse opp i de begrensende tankene og de indre misforståelsene.
La en profesjonell hjelpe deg i stedet for å fortsette kampen alene. Det vil gå lettere, raskere enn du aner, og du vil virkelig elske det.
Det finnes nemlig svært lite som slår følelsen av god personlig utvikling, frihet og trygg mestring.
Og selv om du er aldri så ressurssterk, erfaren og kunnskapsrik, så er det sånn at om vi fortsetter å gjøre det vi alltid har gjort, får vi det vi alltid har fått.
Det blir ikke bedre selv om du fortsetter å gjøre løsningene du har prøvd fram til nå.
