Slett denne eposten, jeg er redd noen kan lese den, avsluttet hun  

Hun hadde røpet grusomheter. Satt ord på troll-tanker om galskap, fortvilelse og egen fordømmelse. Det som var så skummelt og stygt at det ikke ikke kan sies høyt til noen.

Nå hadde hun sagt det til en fremmed og trykket Send før anger og frykt stoppet henne.

Den lå i innboksen min.

Hvor mange er vi som sitter fanget som henne?

Baser med indre gnag og pinsel over tanker og følelser vi har.

Ulykkelig. Ensom. Fortvilet.. Sint. Trist. Og lei som f...

Desperat etter å få slutt på det! 

Utsultet på ro, sjelefred eller glade positive tanker "alle andre har".

Du roper inni deg "Jeg vil ut fra det her!!"

Men skammen er større.

Frykt for å miste ansikt

Skammen over å ha det sånn. Lammende frykt for å vise fram styggedom. 

😶 At omverden skal få se hvem vi egentlig er.

😶 At vi ikke rår over tankene og følelsen.

😶 At vi har lyst til å ramme, kanskje si noe stygt eller ta igjen.  

Spriket mellom det vi viser utad og virkeligheten som kjennes inni.

"Bare lat som ingenting" og i hvert fall 

🫣 "IKKE fortell det til noen! IKKE sett ord på det".

🫣 IKKE vis fram svakheten. Hvor dårlig stilt det er.

🫣 IKKE la NOEN komme innafor. 

Heller ikke de nærmeste..

Skammen er stor. Maskefallet for flaut.

Hva gjør vi i stedet for?

Sier "Takk, det går fint! Alt er bare bra med meg".

Vi er best på å holde maska. Har trent på det hele livet. Det kjennes som vi har kontroll da. Og kontroll gir en trygghet.

Jo mer vi har gjort og fått til, jo mer vi kan og jo større suksess eller ansvar vi har, jo mer redd blir vi for å vise det vi selv definerer som svakheter.

Vi trekker den personlige sona vår nærmere, begynner å si mindre, vise mindre og late som mer.

Dette  gjelder uavhengig av nivå på posisjon, suksess, miljø og hvem vi har rundt oss.

Om vi er kjendis, profilert i næringslivet, har lederansvar på jobben, er kjent i mammagjengen, er overhodet i familien, gjorde det bra i idrettslaget en gang i tida, var god på skolen i tenåra.. det  spiller ingen rolle. 

Vi har en standing. Vil bare vise den trygge blanksida. 

Og det er da vi begynner å miste oss selv.

Bli mer ensomme. Mer isolert og avstand. Mer innavl i det tilbakeholdte og mindre rom for å være bare et vanlig menneske. Selv om det er akkurat det vi er. Du, jeg, sjefen, naboen. 

Her ligger løsningen

Det er vår indre tankesett som lar dette skje. 

• Miljø påvirkning fra omgivelser: Vaner og uvaner, sannheter og "sånn er det" vi har kopiert fra relasjoner oppgjennom åra, og andre vi omgås i dag. 
• Ting vi tror på: som blir til regler, setter grenser og hindrer oss. Det kan være ting vi tror er bra (som vi skulle vært mer av) og ting som er dårlig (som vi skulle vært mindre av..)
• Gamle minner om hendelser og erfaringer: som i virkeligheten var øyeblikkstolkninger vi dannet oss situasjoner som minst har fem andre mulige betydninger.  

Alle disse er eksempler på software. De er tolkninger og tanker, som så trigger følelser og infiltrerer andre sannheter vi har om oss selv og omverdenen.

Software kan oppgraderes, justeres, erstattes eller fornyes. Det er en programvare som eksisterer bare som en versjon, og er verken skåret i stein eller endelig. Den kan - og bør - fornyes. Feilopprettes.

Det er en rimelig enkel sak å oppgradere, fornye eller slette, men vi må vite hvordan selvsagt. 

Damen i eposten utviste stort mot ved å skrive til meg

Mot og å tørre gjøre noe, betaler seg raskt.

Hun visste det ikke, men i det øyeblikket hun trykket send og delte det vonde innestengte med meg, slo det 💥 sprekker i den tykke muren.

Og ganske riktig: allerede i første svaret sitt til meg etterpå, skrev hun "Dette er den beste dagen jeg har hatt på lenge. Jeg føler meg lettere enn jeg har gjort på årevis".

Treffer dette noe i deg?

Da skal du vite: Du er verken spesiell, unik eller alene. Det er sånn vi er. Jeg, du, damen med eposten.

Vi vil ikke vise svakhet eller bli tatt for å være snål, usikker, slem.. Så tasser vi heller rundt, har lange kritiske ordvekslinger med oss selv og skammer oss på innsida.

Til vi gjør noe med det.

Du kan snakke med en venn, partner eller kollega. 

Det vil kjennes godt å lette på trykket og få trøstende godord. Men hjelpen det gir til oppgradering av tankesettet og progamvaren som forårsaker situasjon, er svært begrenset. 

La en profesjonell hjelpe deg i stedet. Det vil gi deg det du trenger for å bli kvitt utfordringen, får endring raskere enn du aner og blir fri til å ha det bedre på alle områder.

Det er utrolig hvor tett kobling det er mellom helse, følelser og hvordan vi tenker, og en oppgradering der er befriende godt. 

Les om coaching og se referanser her

Eller start med en gratis smakebit her