Badende nonner

Jeg går bort til vinduet. Nedenfor meg, midt foran store bringebærbusker står to kvinner. Blikket mitt fanges av T-skjorta til den ene. Tre hoppende delfiner.

Glede og frihet, stråler de. Jeg ser opp på kvinnene igjen, drar kjensel på dem. Det må være nonnene? Ser øynene til hun ene. Ja.

Spørsmålet mitt om de går i nonnedrakten hele tiden er besvart. Det gjør de altså ikke. Men delfiner…? Lynkjappe tanker løper av sted. Assosierer. Delfiner, Florida, reise, turist, latter, badepark.. Gave? Opplevd selv? Har de ferie og reiser bort..?

Jøss. Jeg går tilbake til hjørnet og stolen som bærer meg. Det er mye jeg ikke vet. 

Ding ding ding.. Ops..Allerede? Klasker igjen lokket på mac´en og spurter ut mot kirka.

De samme andre. Fremdeles spredt, men på nye plasser. Jeg observer. Ser hvem de er. En eldre dame, en litt mindre eldre dame, en pen vakker kort og bred dame og en voksen mann.

Nonnene synger annerledes nå. Andre melodier i chantingen. Jeg fortsetter jakten på Stemmen. Begynner å peile meg inn mot hun som er asiatisk. Jo, det kan være henne.

Mannen er med. Kan tydeligvis alle vers og sanger. Synes ikke nonnene det er forstyrrende? Føler ikke han seg rar som den eneste nede blant oss som synger?

Når de er ferdig, blir jeg sittende. Føler for å bli i det tomme, stille kirkerommet. Finne ro. Lande. En nonne kommer nedover vår del. Retning meg? Jeg ser på henne. Kommer hun hit? Hun kommer hit!

Er du Trine? Gebrokkent. Ja. Jeg har bestilt drosje til deg på torsdag. Tusen takk, sier jeg. Du får ikke spist middag siste dag, på grunn av kjøretiden. OK. Er det deg jeg mailet med? Ja. Jeg nikker. Vet hun har humor. Smiler. Gjentar: Hei. Takk.

Utenfor slår naturen mot meg. Det er bare spesielt vakkert her. Lys, farger, kontraster, enorm vidåpen himmel.

Bestemmer meg for å gå ned til stranda. Ser det er to naust der. Tar med boka jeg driver og leser pluss en notatbok. Kommer ned og ser det er en stø fra naustene og ned til vannet. Lang stø ned til skikkelig lavvan.

Jeg setter meg ned på en passende stein ganske langt oppe. Skuer utover. Puster. Lukter. Sjø, fjære, måker.

”Krotsj, krotsj, krotsj..” lyden av føtter som går i steiner. Jeg snur meg og ser to korthårede damer med badesko og store side kjoler. Det er nonnene! De skal tydeligvis bade. Jeg blir i villrede. Ser bort, vil ikke se på de. Kan jeg se på de? Er dette deres plass? Kjenner meg brått som en diger klædd inni et scenario jeg ikke har noe å gjøre i.

Snur meg diskre, ser ikke direkte på, mer ned og foran. Skal jeg gå bort? Nei nei. Skal du ikke bade? Bade? Kjempeklædden som helst vil ut av bildet, enda mer midt i? Nei, det er kaldt. Det varer bare de første 30 sekunder, så er det helt fint. Ja, nei..

Det er annerledes å se på nært hold. Varme milde brune øyne. Det er noe forfinet der. Jeg husker fra kirkerommet. Hun har annen drakt. Hvit, både slør og drakten, ikke noe klede over. Hun er sammen med den asiatiske. De passerer meg, går nedover til vannet. Jeg ser høflig ned i boka. Står i mot trangen til å stirre.

”Krotsj, krotsj, krotsj..” enda en? Snur meg. Ja. Det er hun som høres norsk ut. Smiler og sier hei. Jeg smiler tilbake og sier hei. Stirrer ned i boka mi igjen. Hun blir borte i naustet, skal skifte sikkert.

”Krotsj, krotsj..” der kommer hun. Passerer nedover støa. De andre er langt på svøm alt. Og i det vannet tar i mot henne, løfter jeg blikket og ser. En badedrakt vesentlig mer fiffig enn min forsvinner uti.

Mobilen er med som kamera. Nå griper jeg den. Diskuterer kjapt med meg selv. Kan jeg? Skal jeg? Tar et hastig bilde. Små prikker i vannet. Det er trygt. Hadde jeg ikke visst det er nonner, ville jeg trodd det var fugler. Et midtpunkt med kraft som baner vei framover. Striper av bølgeeffekt bak.

Tilbake sitter jeg. Verden er utvidet. Nonner har kort hår under hodekledet. De kan være råtøff på håret. Ha milde men bestemte og karakteristiske ansikt. Tulle og smile. Være morsomme. Nesten hoppe og danse litt når de går. Ha åpne smilende øyne som ser. T-skjorte med delfiner.

Men også virke fjerne og se ut som de kjeder seg.

Det må være sterke, tøffe damer som går til dette. Eller drevet av noe som er så stort at de tør? Jeg vet noen har avlagt livsløfte om å bli på Tautra til de dør og. Jo, de må være tøffe og sterke.

Jeg tenker på egne store valg. På andres. Erfaringene hvor "for alltid" ble spist opp av vondt, kjedelig, svik, stygt, kveldende. Endret seg til "aldri mer". Hva er jeg villig til å bli i ”for alltid”? Hva er sterkt nok til å våge?

Samler sakene mine. Nå er det jeg som lager lyd gjennom stein. Bort. Ut av bildet. Klædden.

Hvor skal jeg gå?

Klosterbloggene er skildringer fra opphold hos nonner i Mariaklostret på Tautra. De er skrevet som en føljetong, og du kan lese dem i kronologisk rekkefølge via lenker her:

Den første kan du lese her. Derfra lenkes du til videre "episoder".

Dette er nr. syv. Den åttende finner du her.

Oppholdet på Tautra endret noe grunnleggende i meg. Kanskje gjør det det med deg også, mens du leser?

Om du vet om andre som har glede av disse artiklene, tips dem gjerne. Jeg vet vi alle har godt å roen, stillheten, magien fra det som er større enn oss og de spennende opplevelsene der.