Nonner med lyd

Ja DER er de! Inn i kirkerommet igjen sluker nonnene all min oppmerksomhet. Selv i flomlyset og naturen som trenger seg inn i rommet, domineres synssansen av disse kvinnene.

Jeg kjenner hvor spent jeg har vært på å få sett og følt dem.

De er syv. Sorte hodeklær, hvite skjortler med sort sidt midtklede over og et brunt skinnbelte i livet. Alle har langt hår som forsvinner opp i hodeplagget. Heter det hodeplagg? Noen har briller. Ei er asiatisk. Oj.

Hvem er søsteren jeg mailet med? Hun som spurte meg om hunden min er norsk stastborger siden «jeg måtte fikse pass til henne før jeg bekreftet». Jeg måtte le da. Skjønte de har humor :) Klart det er mulig de også følger med på fotball-VM!

Nonnene holder til øverst i kirkerommet (du ser dem om du ser veldgi nært på bildet her) og noen av dem beveger seg litt rundt.  De bukker mot alteret i midten når de kommer inn eller passerer det. Fokuset deres er tydelig oppe «hos seg». De sitter på en type langsgående benker plassert på hver side av rommet. Skillevegg foran og også mellom seg. Jeg teller raskt at det er ni «plasser» på hver side. De fyller opp fra nærmest alteret og nedover. Fire på ene siden, tre på den andre. Det virker som de har faste seter og system på plassene.

Lenger bak i rommet, der jeg er, er det trebenker i vanlig oppsett, med midtgang. Foran første benk er deres del adskilt med et tversadgående sort rep. Hit og ikke lenger. Vi er ikke sammen. 

Jeg ser rundt meg. Det er fire utenom meg der. Sånn godt spredt og atskilt. Fire fremmede de her da. Så typisk for oss å sette seg så langt fra hverandre sånn. Ja ja.

Jeg ser de har papir i hendene og skjønner det kommer fra et lite bord rett til side for inngangen. Det ligger små hefter der. Jeg tar ett og går til en benkerad passe diskret unna de andre. Setter meg. Er. Ser.

Plutselig reiser alle seg. Og så begynner de å synge? Nonnene synger!  

? Jeg ser på arket mitt og skjønner det er Tidebønnene. De synger bønnene sine! Men det er noe litt merkelig. Teksten er på norsk og de synger på norsk, men det er tydelig gebrokkent. Ja, stemmer det, de kom jo fra USA opprinnelig.

Det er èn forsanger som synger første strofe, før de andre på samme side stemmer i. Så overtar de på andre siden og synger en strofe. Deretter bølger det annenhver fram og tilbake.

Jeg henger meg opp i stemmene, flyten, lydbildet. Synger i kor i hjemmelivet mitt, er vant til sterke, rene stemmer og distinkt, klar klang. Det som utspiller seg foran meg nå, er mer bob bob.. Jeg lytter. Legger merke til en mannsstemme og? Noe mumlende synging på ham. Snur meg. Det er han mannen som står bortenfor meg. Okei, så vi kan også synge med.

I partier hører jeg det er et par som skiller seg ut med vakker klang. Hun som er forsanger spesielt. Stemmen hennes ligger som et mykt flytende, varmt bevegelig teppe under de andre.

Hvem av dem er det? Ørene mine rører seg igjen. Jakter. Lytter intenst. Leter.

Det er mye inntrykk for meg nå. Selve kirkerommet, nonnene, de andre rundt meg, han som synger, den påtrengende vakre naturen og alt lyset. Ordene og den gebrokne uttalen. Hva er det de sier? Hva er gangen i dette. Og hvem er hun med stemmen?

Det er ikke lett å se sideveis hvem som synger hva og når. På grunn av måten de står på, kan jeg verken se pusten og eller munner som beveget seg, Så jeg prøver å sammenligne klangen jeg hører med utseende. Hvem «ligner» mest på stemmen? Ja, hvem ser ut som mykt flytende og et varmt bevegelig teppe? Særlig!

Jeg vurderer et øyeblikk å gå skritt til siden, sånn litt uti midtgangen vil jeg kunne se. Nei, Trine, det kan du ikke.

I mellomtiden har lydbildet, stemningen eller hva det nå er, begynt å virke. Ordene kanskje. Måten alt flyter, kort, langt, den spesielle snakkesyngingen.. Det kommer inn i meg. Og jeg kjenner et spørsmål bygger seg opp.

Er dette chanting? Blir det som en transe dette her egentlig?

Så snur den ene nonnen seg og ser på meg.

Klosterbloggene er skildringer fra opphold hos nonner i Mariaklostret på Tautra. De er skrevet som en føljetong, og du kan lese dem i kronologisk rekkefølge via lenker her:

Den første kan du lese her. Derfra lenkes du til videre "episoder".

Dette er nr. fire. Den femte finner du her.

Oppholdet på Tautra endret noe grunnleggende i meg. Kanskje gjør det det med deg også, mens du leser?

Om du vet om andre som har glede av disse artiklene, tips dem gjerne. Jeg vet vi alle har godt å roen, stillheten, magien fra det som er større enn oss og de spennende opplevelsene der.