Støyende stillhet

Jeg er tilbake på rommet. Med stillhet. I stillhet.

Stillhet?

Oppholdet mitt på Tautra har vart et par knappe timer, og det er åpenbart langt fra stille å være stille. Det er så tett og tydelig indre dialog at det er helt vilt. Tumletanker blir til tumlehode og tumlekropp.

Er hverdagen så full av støy at den indre dialogen står på skrikevolum? Type nivået for døvhørte? Det snakkes i hvert fall HØYT, fort og T Y D E L I G inni meg nå. Og jeg husker en prat jeg hadde med Liv Arnesen om hvordan det var å gå over Grønnlandsisen alene. Hun snakket om det samme. Nå er jeg langt fra Grønnlandsisen selvsagt. Veldig langt.

Men jeg er ikke langt fra hodet mitt, og det er inni der det skjer.

Stillhet og kaos. Stillhet og frykt. Da jeg fortalte om at jeg skulle i kloster, skjønte jeg av responsen at flere kjenner dragning dit. Å kunne logge av fra hverdagen, dra bort og være i og omgi seg med stillhet. Da jeg sa "gjør det vel", var det flere som svarte de ikke tør. At de samtidig kjenner en frykt for stillheten. For hva de ville komme i kontakt med nedi dypet av seg.  Frykt for om noe skjuler seg der.

Er det ikke rart, hvordan vi frykter det vi ønsker oss?

Jeg tar opp heftet fra pulten, husker det står noe om stillhet der.

Stillheten er en gave du får når du kommer hit. Den er et sted for ettertanke og fordypning for mennesker som søker sannhet. Du må selv være med på å bevare den.

Unngå unødig småprat og velg bort andre adspredelser.

Våg å møt deg selv og prøv å hvile i Guds nærhet.

Han tar imot deg akkurat slik du er.

Å, det var det og ja. De viktige spørsmålene. Akkurat slik du er. Akkurat slik jeg er. Hvem er vi?

Sabla mye mer enn vi tror i hvert fall. Det vet jeg. Tenker på boka mi. Den niende boka, som også er med i kofferten, bare vektløs. Som skissse i et manus i Mac´en og handler om at det vi tror på gjør oss til den vi er. Fordi troer definerer oss og styrer handlingene våre.

Jeg vet hvordan troer er skapt. Jeg vet de er tillært. Jeg vet hva de er lagd av. Jeg vet hvordan de kan endres. Og nå står jeg her og kjenner at svaret på dette lille store spørsmålet er viktig.

Hvem er jeg?

Jeg er........................

jeg er........................

jeg er........................

jeg ............................

Den er viktig den boka, jeg vil få den ferdig.

Hender og øyne søker mobilen, vil vanesjekke. Hodet og indre korreksjon fersker dem på veien. Stopp! Ja, det var det ja. Pust, riste på hodet, riste på skuldre. Her og nå, Trine. Her og nå. Skal vi se, hva var det jeg skulle...

Tar med meg Mac´en ut gjennom furugangen og inn på fellesrommet. Rommet er L-formet og rundt hjørnet står to digre, romslige grønne stresslesser. Det holder med én til meg. Den borteste. Sikker diskré avstand, lengst vekk.

Åh, deilig.. Synker ned i myk fast polstring som gir meg støtte. Holder meg. Jeg smiler til den grønne drømmen av en stol.

På fanget med Mac´en.  Åpner den. Har lov. Spurte pent før jeg kom. Sa jeg er forfatter og tenker å skrive under oppholdet. Uten å være online. Jeg fikk bekreftet at det er ok. Nå legger fingra seg automatisk til rette. Touch-fingra. De er gode, de. Skriver så det spruter og jeg trenger ikke se en gang. Elsker det.

Men i det jeg starter knastinga må jeg bråstanse. Herlighet, som jeg knaster! Skulle tro jeg slo fingra nedi, som det smeller. Og jammen meg, her jeg sitter og ser nøyere etter, så er det det jeg gjør. Jeg dundrer fingra nedi..

Trekker meg. Stanser nesten. Hviskeskriver. Snikeskriver. Usynlighetsskriver.. Under stram korreksjon fra øra. De rører seg igjen..

Hva slags lyder er det utenfor?

Klosterbloggene er skildringer fra opphold hos nonner i Mariaklostret på Tautra. De er skrevet som en føljetong, og du kan lese dem i kronologisk rekkefølge via lenker her:

Den første kan du lese her. Derfra lenkes du til videre "episoder".

Dette er nr. seks. Den syvende finner du her.

Oppholdet på Tautra endret noe grunnleggende i meg. Kanskje gjør det det med deg også, mens du leser?

Om du vet om andre som har glede av disse artiklene, tips dem gjerne. Jeg vet vi alle har godt å roen, stillheten, magien fra det som er større enn oss og de spennende opplevelsene der.