Synder i kirkerommet

Våkner med ”Poff "– øya åpne og spørsmål i øra. Rekker jeg det? Har jeg sovet over? Fomler etter mobilklokka. 07.07. Jah, rekker det!

Smokk inn i klærne fra i går, sminkefri og håret til alle kanter. Det viktigste først. Kjenner en liten stråle av glede inni meg. Bare være som jeg er. Uten stæsj eller skarpt blikk i speilet. Har kjent at blikket blir skarpere faktisk. Skjønt spriket mellom det jeg mener og tror på, og det som er. At det er forskjell på andre og meg.

Jeg liker karakter, gode ansikter preget av personen. Smil, samtaler, grubler-fordi-jeg-bryr-meg, lepper omkranset av spor etter ord, næring og mimikk fra levd liv. På andre. Ja, i hvert fall på andre. Synet på meg selv er litt annerledes.

som jeg er 3Men ikke i dag. Ikke i klosteret. Her er jeg som jeg er. I hvert fall her.

Laudes står det i programmet. Ordet minner meg om å rense. Vaske. Laudes. Hm. Fra tysk? Ja, det kan ikke være gresk det, vel. Nei. Laude. Ja, det er ikke norsk. Tysk sikkert. Eller engelsk? Laundry.

Tilbake med gjengen. Det ER oss fem åsså. Fasterne. Jeg liker det. Det stumme samholdet. Men noe er nytt nå. Han mannen har prestekappe på seg. Sånn munkelignende med lag over kittel. Eller heter det kjortel? Samma det. Grønn er den ytterste i hvert fall.

Mumlesyngingen hans. Det litt smilende nikket nei takk da jeg tok med et teksthefte til ham samtidig som jeg hentet til meg selv. Er han prest?

Det er mye jeg ikke vet. Setter meg og ser at repet som skiller oss fra nonnene er borte. Det er åpent fram. Ja vel?

Tidebønnen går sin gang, annen melodi men ellers kjent. En stund. For når det er over, blir de værende. Både nonnene og mine venner. Et par av nonnene begynner å ordne og dekke til rundt alteret. Lys og duk. Og mannen reiser seg og går fram. Han ER prest altså.

Og så begynner nye ting å skje. Han messer i en miks av norsk og engelsk. Det sies noe om å ønske hverandre fred. Nonnene går rundt seg i mellom, tar hverandre i hendene og hilser nært. Og vi blant benkerekken blir gjort tegn til om å gjøre det samme. Vi gjør det.

Og plutselig ser jeg en av nonnene komme nedover mot oss. Med stort smil og utstrakte hender til en etter en, bøyer seg fram og gir en klem. Hun har lys i seg.

Jeg er en klemmer. Og på et tidspunkt har jeg blitt en kysse-klemmer og. Sånn smellkyss-ut-i-lufta-klemmer. Så da det er min tur og hun bøyer seg smilende fram og sier «Kristi fred», stråler jeg tilbake, gir en klem - og hører mitt eget smellkyss.

Ops! Feil? Det føltes upassende. Fornærmet jeg henne?  Er dette synd for dem?

Spørsmålene ruller mens jeg går og setter meg tilbake på plassen min. Enda uvitende om at syndespørsmål er tema for dagen.

nattverdFor etter en stund er det ny action. Presten har brutt kjeks i biter og et beger er hentet fram. Nonnene reiser seg i rekke igjen, og vinker nedover mot oss. Kom. Og mine venner går ut fra benkene og oppover midtgangen. Mens hver av dem ser på meg, smiler, vinker, snakker stumt. Kom.

Først blir jeg sittende. Men de øker trykket. Vinker og gestikulerer ivrigere. Og jeg? Kommer selvsagt. Klart jeg gjør det. Aner ikke hva jeg går til, men her er jeg. Med. Sammen.

Går fram og står bakerst i rekka. Er det nattverden dette? På morningen? Kommer fram. Får legeme og blod. Ordentlig vin. Knøttliten slurk. Kjenner likevel effekten. Er supersensibel på alkohol. Overrasket over at det er ordentlig vin. Kanskje fordi de kjeksene er så type papp..

Tilbake til Gjestehuset. Tumletanker og -inntrykk. Rundt det som skjer, det jeg opplever. Hva føler jeg om disse tingene. Hva mener jeg om det forskjellige? Tar opp heftet og leser informasjonen. Vil har mer info om hva jeg har vært med på.

Og da ser jeg det. At til den dagen kirkene er forent, så kan nattverden kun mottas av katolikker og de ber om respekt for det.

Jeg er protestant. !. Oj. Hva skjer da? Er det ille? Hvor ille?

Men hei. Protestant? Meldte ikke jeg meg ut fra statskirka? Og fra dypet inni minnebanken min ser jeg i et glimt meg selv lime igjen en konvolutt, mens jeg sjekker en adresse og spør meg selv om jeg har rett til å melde ut min datter også..

Oj oj oj. Hvor alvorlig er dette? Må jeg si fra? Kan jeg si fra?

Er jeg på kant med selve Herren nå?

 

 

Klosterbloggene er skildringer fra opphold hos nonner i Mariaklostret på Tautra. De publiseres jevnt i dagene framover, så følg med. 

Den første kan du lese her. Derfra lenkes du til videre "episoder".

Dette er nr. 10. Den 11. finner du her

Eller legg til deg her, så sier jeg fra til deg - innimellom. For du spammes ikke ned av mailer fra meg 😉

 

Om du vet om andre som har glede av disse artiklene, tips dem gjerne. Jeg vet vi alle har godt å roen, stillheten, magien fra det som er større enn oss og de spennende opplevelsene der.

Close

50% ferdig

Legg inn navn og email så sender jeg deg gratis-tipsene!

Ved å legge inn navn og e-post samtykker du i å motta e-post fra Trine ukentlig med inspirasjon og tips som kan hjelpe deg til personlig utvikling. Du kan melde deg av når du vil ved å trykke unsubscribe.