Den skumle samtalen

Knaste knaste… (pulsøkning)  Riing…. (hjertebank) 

“Hallo?”  (Å, herlighet! Pust og tar sats!) 

“Hei, mamma, de e mæ. Du, æ har nå æ må fårtæll dæ.”

(her er fortsettelsen av historien fra Ærlighet for kjærlighet og Kan kjærlighet være feilvare) 

Når en i en alder av 47 år må peppe seg opp for ringe hjem til mamma for å fortelle at en har ny kjæreste, ja da skjønner du det både var skummelt og satt langt inne.

Det hadde gått noen måneder "bak lukkede dører" fordi jeg ikke turte stå for at jeg hadde fått jentekjæreste, og forholdet fortjente at jeg ringte hjem og fortalte nyheten. Det gikk ikke å drøye lenger.

Egentlig kan en ikke drøye så lenge med å fortelle om sånt i det hele tatt. Forelskafølelser har det i seg at de helst vil kringkastes for hele verden!

Den første jeg fortalte det til - etter venninna mi med "de doble jaktmarkene", var datteren min. Jeg trodde jeg avslørte en nyhet, men som det ofte er med de som står oss nær, hun hadde catchet det for lengst. 

Så da jeg sa jeg har fått nye kjæreste, men at det er en dame, svarte hun "Jeg vet hvem det er". Hun hadde overhodet ingen problemer med det, syntes heller det var fint og at vi passet sammen. Det var godt selvsagt, men trøbbelet mitt med å stå for det, satt jo i meg selv, så jeg fortsatte å prøve å holde det skjult (ja da, det var flere som så at det oste følelser mellom oss lang vei..).

Og nå hadde altså tiden kommet for å fortelle det til mamma´n min. Jeg hadde snakket med datteren min i forkant og vi var helt enige:

“Dette kan gå en av to veier, mamma. Enten tar hun det på strak arm, eller så er du ute for godt”.

Jepp, så alvorlig føltes det. Du skjønner, jeg og min mor har vært uenig i mye. VELDIG uenig. Spesielt om ting som har med mitt liv å gjøre. Det er ikke alltid "mine mennesker" har vært hennes type.

Mamma har tilnavnet “Gaupa” i familien, og jeg vet ikke hva gauper betyr der du kommer fra, men i min krets er det noe sånt som: Sylskarp, årvåken, vet akkurat hva som er “rett”, kan hugge – giftig, og gjør det når det er “rett”. Sånn ca.

 Så det har vært litt hugging, for å si det sånn. Men tilbake til telefonsamtalen:

“.. Nå vet jeg ikke hvordan jeg skal si dette, så da sier jeg det bare. Jeg har fått meg kjæreste”.

“Å? Hvem er det da?”.
“En veldig fin person. Det er veldig spesielt og vakkert, men det er ei jente. (Snakker fortere) Og jeg synes det er så vanskelig og jeg vet ikke hvordan jeg skal si det, eller stå for det, eller hva jeg skal gjøre.”

Noen millisekunder sleper seg avgårde. Hva slags respons kommer?

(Sterk klar stemme snakker også fortere) “Trine, du står ikke til doms for noen. Du bøyer ikke nakken for noen, du har ingenting å skamme deg over. Du står rakrygget!”.

På et nytt millisekund SKJØT en flom av sterke følelser fram i meg.

Jeg kjente en sterk og uventet STYRKE fra røttene mine.

Fra slekta mi. Nærfamilien. Mamma´n min.. 

“Gaupa” mi hugg, hu. Med trygghet, stolthet og respekt. 

Følelsen som flommet, er litt hinsides ord å beskrive.

Det knatret som fra en energi åre inni kroppen et sted og BAM – var det som et nytt univers fødtes innvendig. Jeg ble brått en annen, rett og slett! Rakere, tryggere, sterkere. 

Ja, jeg kan kjenne det enda her jeg skriver nå.

Synes du det høres rart ut?

47 år, så usikker og redd for mora si? Ja, for noen er det helt sikkert rart.

Og visst var jeg voksen. Jeg hadde på et vis stått for den jeg er, samme hvilken reaksjon som kom fra henne. Klart jeg hadde det. Det hadde vært vondt og gitt en ekstra skanse å pløye meg gjennom på veien til å bli fri. God nok som jeg er. Den kampen så mange av oss kjemper - noen hele livet. 

Men la det være klart og ta det fra førstehånds erfaring: Det er en helt annen styrke i å stå med støtte fra røttene sine og de nære, enn alene i selvoppholdelse.

Herregud så godt det gjorde! Identitetskrisen som kom da jeg forelsket meg i feil person, skiftet spor den dagen.

Men det skulle vise seg å bli en lang strabasiøs ferd framover likevel. I dype personlige endringsprosesser, er det unikt å få støtte av de som er oss nær, men den virkelige kampen står i oss selv.

Vi er sårbare i personlig utvikling. Når vi skal gå ut av "normalen" eller sporet vi har fulgt fram til nå. Samme om det er i privatlivet, et nytt interessefelt vi vil ta til orde for eller en vridning i holdning på jobb.

Det er skummelt og potensielt "farlig", for hva om vi mister det vi har jobbet for eller den aktelsen vi føler vi har? Ingen av oss eksperter i sånne situasjoner, selv om vi er det på andre områder. Selv ikke jeg, en erfaren mentaltrener og menneskeutvikler som hjelper andre i sterk personlig utvikling.

Vi ligger under for egne mønster og tankesett fram til de nye er utviklet og erfart.

For meg var det flere jeg vegret meg for at skulle vite om mitt sporskifte

Kolleger for eksempel. Og alle deltakere og kunder. I people business, hvor jeg jobber med og hjelper mennesker hver dag, skapes det spesielle relasjoner.  Hva ville de si? Og hva med alle rundt i byen og nærmiljøet. 

Hvordan ville alle reagere?

Og ville jeg i det hele tatt at de skulle vite?

Hvordan det gikk videre ser du her.. 

Få personlig utviklingsreise via historiene her

Denne artikkelen er del av en personlig utviklingsreise via historier. Når du hører de, vil det ubevisst aktivere ting i deg, som du hjelper deg å få justert og gjort noe med det som trengs.

Du kan lese, lytte eller se de i video og finner hele serien historier her

Her er de, i rett rekkefølge:

1: Ærlighet for kjærlighet (les), lytt eller se.

2: Kan kjærlighet være feilvare (les), lytt eller se.

3: Den skumle samtalen (les), lytt eller se.

4: Forsiktig med hva du ønsker. Du kan få det.. (les), lytt eller se. 

5: Fra kjærlighetssavn til drømmebryllup (les), lytt eller se.

TIPS: har du en krevende situasjon eller samtale du skal ta, og trenger en piff? Test ut denne strategien for SELVTILLIT. Knall konkret og effektiv. Gratis nedlasting.