Jul   Juletid   Gaver   Familietid 

- eller ikke 

For noen år tilbake, hadde jeg et så vondt og trist forhold til jula. Jeg ville helst bare hoppe over den. 

Nå kjenner jeg kun glede og varme og lunt indre smil for disse ukene.. ‍

Det er ikke bare hjernen som er plastisk og formbar på oss mennesker. Vi kan i bunn og grunn endre det aller meste i oss  ‍

Men vi må ville, og så må vi kunne trykke på de rette knappene.

Førstnevnte er gratis

i form av at det er en beslutning i deg selv. Det kan "koste litt" å komme dit, for oftere er det at når noe har blitt så vondt og fælt at vi ikke orker mer, at det bygger seg opp et skrik: ALDRI MER!! inni og, og vi fyker mot endring som et prosjektil!

Det er en såkalt bortfra motivasjon.

Ikke den smarteste motivasjonen, men helt klart en kraftfull start....

Hvitt rom med digre maskiner. To fremmede borte i hjørnet. En av dem skal snart trekke, justere og fikle med puppene mine, mens jeg står klint inn til en plastvegg og lurer på om nakken greier å holde den vinkelen..

Den borteste damen ser inn i skjermen.

- Hei. Navnet ditt er? Når er du født?

Trine.. Trine?

Kjenner jeg deg fra Facebook eller noe sånt?

Jo, jeg følger deg jeg!

Ehh   Varm i kinna. Iik, flaut!! 

[Indre dialog] Litt rart å snakke til folk sånn, eller?  Skal jeg prøve å dekke meg til? 

Må jeg smile og prate NÅ liksom? Shit!! Å herregud... henger magen ut over linningen, kanskje?  Rett deg opp i ryggen, Trine. Fla-aut!

Og det vises nok på utsiden, for radiologen sier:

- Å, unnskyld.

Det er stille mens skvisinga foregår.

Innen jeg skal gå ut, har jeg rukket å huske...

Hun hadde røpet grusomheter. Satt ord på troll-tanker som bor i henne, galskap, fortvilelse og egen fordømmelse som herjer på innsiden. Så skummelt og stygt at det ikke ikke kan sies høyt til noen.

Nå hadde hun sagt det til en fremmed. Trykket Send før anger og frykt stoppet henne. 

Hvor mange er vi ikke som sitter fanget som hu?

I gnag og pinsel. Utmagret. Ulykkelige. Ensomme. Fortvilte.. Sinte. Triste. Lei som f... 

Men skammen er større.

Skam og frykt for å miste ansikt

Vise fram styggedommen. At vi kom til kort. Egentlig føler oss liten. Lei oss. Skulle gjort ting annerledes..

Spriket mellom bildet utad og virkeligheten inni. Bare lat som ingenting.

På liv og død IKKE fortell til noen! 

IKKE sett ord på det.

IKKE vis fram svakheten.

IKKE la NOEN komme innafor. Heller ikke...

Jeg vet at du ønsker å gjøre ditt beste, få til det du brenner for og samtidig ta vare på deg selv. 

Jeg vet du vil kjenne at det er helhet og sammenheng mellom det du gjør og den du er, at du får brukt dine talenter og du ønsker å stråle på ditt felt. 

Dette er fullt mulig å få til!

Du kan til og med få det uten å:

• brenne lyset i begge ender
• gå på akkord med deg selv
• stå i krevende valg hvor du selv blir salderingsposten

Igjen og igjen...

Du må bare gjøre det enkelt nok

Etter 30 år som leder og etter å hjulpet tusenvis til helhetlig vekst og utvikling, kan jeg trygt anbefale deg å prøve en behagelig, rik, vakker og effektiv vei til mestring, vekst og godfølelse. 

La meg demonstrere det for deg. 

En opplevelse som gjør...

Herlighet. Det kjennes ut som jeg har lagt på meg flere kilo. Jeg har nok det og. Anklene mine er hovne. Magen og hoftene større. Fingrene tykt oppsvulmet. Jeg er oppblåst og har vann i kroppen. Jeg føler meg tung og ekkel.

Det er ikke at det er mye spising her på Tautra. Men det er annen mat.

Middagene inni klosteret er supre! Sunne, økologisk og dyrket i Tautra-paradiset av kjærlig ettersyn fra nonnene og presten Anthony.  Velsmakende, friske, rene, naturlige bugnende middager.

Det er de andre måltidene som har ført meg inn i den miserable forfatningen.

Alle andre måltider utenom middagen er på egen hånd. Det er kjøkken og mat i gjestehusene. Skapene fylles opp av nonnene, og vi som er her lager oss selv. Det er ganske mye å velge i av standard basis mat. Suppeposer, hermetikk, pålegg, brød.

Jeg spiser ikke særlig av noe av dette til vanlig. Ikke brød...

Dagen etter at jeg hadde syndet i kirkerommet, gikk jeg på nytt fram til alteret.  

Når nonnene og katolikkene (fasterne i flokken min) har drukket Jesu blod og spist hans legeme, har jeg lov til å komme fram og få velsignelse. Ritualet er å legge høyre hånd på venstre skulder for å markere annen trosretning, så legger presten hånda på hodet ditt og sier de hellige ord.

Da hånda landet på meg i kirken på Tautra kom noe inni meg. Det traff bare og fylte meg opp. Jeg var uforberedt. Følte ingenting sånt da jeg fikk fullverdig Nattverd dagen før.

Var det presten? Kirkerommet, ordene eller øyeblikket? Jeg aner ikke. Men det var. Ekte, umiddelbart. Dypt.

Jeg ville så gjerne få latt det vare lenger. Nærværet.

Vi lengter etter Sammensmelting vi mennesker, men få av oss opplever det. Selv om vi søker,...

"Trine"? En av nonnene kommer bort til meg: "Jeg hørte du vil hjelpe. Kom bort til dør to etter spisesalen kl. 09.45". 

Dør to etter spisesalen? Kryptisk. Det kribler til i magen. Hva som helst kan være bak den døra..

Jeg møter Hilde som hjalp meg første dagen etterpå.  "Å, da skal du på såpe", sier hun. Og jeg tenker: Yess, Såpe!!

På alle bad og WC-er her ligger de deiligste duftende såper. Urtesåper som lages her på klosteret. Sammen med kremer er det det de lever av. Å være finansielt selvforsørget er ett av kravene til kloster i cistercienserordenen.

Jeg har et forhold til både såpene og Tautra fra før. I ungdommen mens jeg bodde i Trondheim, besøkte jeg øya med venner. Og mamma pleide å kjøpe såpe til meg fra tid til annen, når hun var på en reise eller...

Porten sklir opp. "Privat område". Jeg er på innsiden. Går langs klosterveggen og en velstelt, flott hage. Følger de andre. Skal inn i klosteret til middag og er så spent.

Har lest på nettet før jeg kom, vet at nonnene spiser middag "alene sammen". De sitter langs vinduer foran den vakreste utsikten her, en og en. Stillhet, maten, naturen, til bords med seg selv.

Hvordan er det med slafsing da? Øredøvende på innsida og utsida? Fniser litt for meg selv, sikkert selvjustering på slafsings i vindusrekka.

Vi gjengen svinger inn en dør. Et kjøkken med oppdekket langbord. Jeg er ett steg innafor klosterveggen. Dette går veien, Trine. Du nærmer deg.

Vi er en god miks av voluntører og oss på retrett. Og presten.

Middagen venter, det er flere gryter og serveringsfat nedover bordet. Jeg vet det er nonnene som har laget maten. Er spent...

Tilbake i den grønne drømmen i hjørnet. Brødmat. Toast og brunost. Mac´en på fanget, god te i koppen, boka av vennene mine ved siden av meg.

Tanken på om og hvordan jeg skal si fra om at jeg har forbrudt meg midt inni hjertet av kirka sirkulerer i bakhodet.

Hva er straffen for å spise et legeme og drikke et blod jeg ikke har lov til? Blir Gud sint? Blir de? Vi har jo nattverd i Den Norske Statskirken og. Så vidt jeg vet, blir ingen nektet der. Men kanskje de ville nektet meg som utmeldt.

Hvor kan jeg sjekke dette? Venninna mi Kjersti vet alt om sånt. Men jeg er på Tautra i stillhet. Uten nett og vennen min Google.

Bæm! Jeg vet jeg hvor jeg skal gå. Det er kort vei. Inn i hjertet mitt.

Gud eller hva det er. Jeg tror og føler at det som er av en kraft og større intelligens, en skaper og et nærvær, holder til i hjertet. Bor der. Jeg vet ikke om det er en Han eller en Hun....

Våkner med ”Poff "– øya åpne og spørsmål i øra. Rekker jeg det? Har jeg sovet over? Fomler etter mobilklokka. 07.07. Jah, rekker det!

Smokk inn i klærne fra i går, sminkefri og håret til alle kanter. Det viktigste først. Kjenner en liten stråle av glede inni meg. Bare være som jeg er. Uten stæsj eller skarpt blikk i speilet. Har kjent at blikket blir skarpere faktisk. Skjønt spriket mellom det jeg mener og tror på, og det som er. At det er forskjell på andre og meg.

Jeg liker karakter, gode ansikter preget av personen. Smil, samtaler, grubler-fordi-jeg-bryr-meg, lepper omkranset av spor etter ord, næring og mimikk fra levd liv. På andre. Ja, i hvert fall på andre. Synet på meg selv er litt annerledes.

Men ikke i dag. Ikke i klosteret. Her er jeg som jeg er. I hvert fall her.

Laudes står det i programmet. Ordet minner meg om å...