"Hei! Vil bare si at du kommer på forsiden av Medium og bladet går i trykken i dag!" 📸🙋‍♀️

SMSen fra journalisten tikket inn. Jeg er intervjuet om Sjelscoaching, en ny type coaching.

Mange kjenner meg mest fra årene med mental trening, følelsesmessig mestring, NLP og coaching.  Fra de 20 + årene med tusenvis av sertifiseringer, studenter i prosess, coachkunder, artikler, bransjestandard for coaching, foredrag, kurs..

Lista over år med fokusert og engasjert arbeid er lang

Jeg har vært heldig og ha fått berøre og utvikle mange liv.

Barn, ungdom, unge voksne, voksne, godt voksne, eldre. I alskens tema, fra alskens miljøer, med alskens håp, mål og drømmer.

Jeg er stolt og ydmykt takknemlig for det. Det har vært en gave.

Men det stopper ikke her..

Utviklet en ny måte å jobbe på

Jeg har dratt all erfaringen og kompetansen fra disse årene, tilbake til den faglige plattformen jeg kom fra. Det spirituelle. 

Og her er jeg altså intervjuet, med coverfoto og hovedsak, i MED...

En drøm manifesterer seg

Ingen av oss sier et pip mens vi går opp trappa. En etasje. To.

Tredje. 

Døra til sannhetens øyeblikk er i ferd med å åpne seg. Alle stundene med usikker følelse.. 

Nesten to år har vi ventet. To år med unntakstilstand, sosiale endringer, personlige endringer. Preferanser og lyster som er forflyttet. Utrygghet og avstander tykk som en mur. 

Skulle vi latt være? 

Følelsen av rett 

Jeg kjente det startet da vi kjørte inn nede. En stille ro og fredfylt stemning. 

Sånt er et godt tegn, men når spenningen rundt det som venter er sterk som nå, er det lett å ikke merke det.

Hodet er fylt opp av spm: Blir det som vi håpet? Er det Drømmen?

Nå skal vi få vite det.

Nøkkelen er i hånda, døra glir opp.

Følelsen av RETT

Ro, fred, åpent, luftig.

Stille. Plass til oss. Plass til meg.

Ja.

HER er drømmen. Manifestert.

I skrivende stund sitter jeg i stua vår

og ser utover spanske åser.

En liten fjellandsby som klynger seg fast innunder fjellveggen. Sp...

Tiden er inne

Jeg putter det inn i den lille posen, og ned i veska. Kjenner godfølelsen og smilet brer seg. Forventningsfull ☺️

Jeg kan sitte med noe stofflig i hendene uten at svetten pipler. Kona mi slipper å høre «Åh, det er varmt!» på repeat 

Forstå meg rett. Jeg elsker sommer, sol og lette klær – også.. 

Det vi savnet

Jeg husker tilbake til en samtale med daværende NRK kollega Tomm Kristiansen. Afrika korrespondenten.  Han hadde akkurat gitt ut boken «Mitt Afrika» og satt og fortalte. Glødende blikk, varmt engasjement i stemmen.

Han elsket åpenbart landet. Maten, vinen, luktene, smakene, holdningen i de rake ryggene på kvinnene som bar sin bør på hodet. Han kunne levd livet der nede.

Jeg spurte om det ikke var noe som helst han savnet fra Norge.

- Jo, en ting, sa han.. Klimaet. At det er årstider. De gjør noe med meg som er godt. 

Jeg kjente det fra før selv.

Som 16 åring bodde jeg en tid i Sør-England. Senhøst og vinter. Det gikk fra grønt og blomster i parkene ti...

Ja, både spøkelser og smådjevler finnes. Helt klart.

I forskjellige former, uttrykk og størrelser og.

Noen er fjerne, noen nære. Noen er kjente, noen totalt ukjente. Og noen er nærmere enn vi tror og tenker.

Ja, flere av dem leser sammen med deg her nå..

Høres det ekkelt ut?

Tja, kanskje – på sitt vis. Men ikke av de grunnene du tror.

De spøkelsene du er redd for, de ekte spøkelsene: Ånder, forvillede sjeler, folk du kjente eller ikke kan huske å ha møtt før nå, er helst ufarlige. De har gjerne gode intensjoner, og driver på for å passe på ett eller annet de vil beskytte. Deg eller noe rundt der du er.

De spøkelsene verken kan eller vil gjøre deg noe.

Men vi sanser dem. Og fordi vi ikke forstår, blir vi redde. Det å merke at noe skjer eller er der, at vi ser, hører eller føler noe uten av vi forstår, skremmer oss mennesker. Det ligger nedfelt i vår nevrologi og er et overlevelses instinkt. 

Men det er ikke disse spøkelsene vi skal snakke om i dag.

Nei da. Vi skal sn...

En lykkelig historie 

Det hadde stått på listen i flere år. Moonwalk. Spagaten. Piano. Ri.

Kule drømmer det hadde vært så dig å gjøre... en gang. Når det blir tid.. Siden.

Lista er gammel.

Men nuet og hverdagen er fylt av har-ikke-tid-til-det-der-enda ting.

Siden-lista får vente.

Men så kom covid og med den en annen hverdag. Jeg plukker opp lista, velger drømmen jeg lengter etter mest, og begynner å søke. 

"Ridetimer Romerike"

Det er flere muligheter, i distriktet her og noen i Oslo.

Alna. Stovner. Ekeberg. Jeg siler vekk. Vil ikke inn til Oslo. Kontakter de aktuelle og får beskjed om kø, ventelister og fullt. 

Lys til sinns og trent på å manifestere drømmer (les sette seg mål og nå de) allerede, tenker jeg "det ordner seg" og skriver meg opp på lister.

Nå skal det bli alvor med hest og ridning.

Jeg drar i lekebutikken og velger meg ut en hestefigur. Det er plenty av dem i hylla. Jeg vil ha den som appellerer mest. Unngår en vill muskelbunt av en langlemmet sak. Hoppe...

Åndelig sult. Sterkt uttrykk, sant.

Jeg hørte lege og forfatter Audun Myskja si det i et intervju, han snakket om det som grunn til alvorlig spisevegring hos seg selv, og som et sterkt fenomen i vår tid. Vi hungrer etter det meningsfylte.

Ikke hamsterhjulet, penger, glitter i sosiale medier eller ønskelista for alt vi skulle hatt mer av. Nei, det er det ekte vi snakker om her. Å høre til og være del av noe som kjennes viktig. Å få leve ut vårt "hvorfor" og føle at vi gjør en forskjell. 

Uttrykket traff momentant 

Jeg har kjent mye åndelig sult gjennom årene, for å si det sånn.. 

Hungeren min har uttrykk seg på flere vis, både innad i meg og utad i forhold til andre. Men kjernen er nok en følelse av å være på utur med opinionen og det som er vurdert som fakta og bra. Av folk jeg respekterer og vil skal respektere meg.

Jeg følte meg annerledes, så andre sammenhenger og hadde andre meninger, men i stedet for å si det høyt og fronte det, lærte jeg meg å bruke det "riktige" språke...

Folk flest lever på siden av det vi oppriktig ønsker oss. På jobb, i forhold, privat, i hverdager. "Om jeg bare hadde tid eller penger. Da skulle jeg..". 

Men du. Vi vet ingenting om dagen i morgen. Hvor lenge vi har friheten til å velge. For dagen i dag. Og for framtiden..

Dermed blir det kanskje viktig å leve slik vi oppriktig ønsker å leve, nå.

Hva er virkelig viktig for deg?

Her er en bevisstgjøringsøvelse. Sett av noen minutter, helst som alenetid, eller gjør den sammen en annen:

Du har ett år igjen å leve, hva vil du gjøre da? Forutsett at du har penger nok og at du er frisk, og så gir deg selv lov til å tenke over dette:

• Vil jeg fortsette i min stilling eller yrke?

• Hvem vil jeg bruke tid sammen med?
• Vil jeg bruke mer tid alene enn jeg gjør nå?
• Vil jeg velge å reise?

• Trenger jeg å be om tilgivelse for noe?
• Har jeg behov for å snakke ut med noen?
• Hvor mye tid vil jeg gi min hobby?

• Vet jeg hva som gjør meg mest glad?
• Hvem ønsker jeg å glede
...

Om jeg ber deg fortelle meg om kjærlighet, snakker du da om kjærlighetssorg?

Eller om jeg ber deg fortelle om tillit, snakker du om mistillit?

Tilhørighet og du snakker om avstand?

Muligheter blir til ord om utfordringer?

Brené Browns forskning, etter intervjuer med tusenvis, viser det. Hun sier "vi har trøbbel med å beskrive kjærlighet, men kan utbrodere med nøye detaljer om smerte fra kjærlighetssorg og -skuffelser".

Forskningen generelt har 100 ganger mer statistikk og resultater på negative aspekter og -fenomen, enn plussider. Vi vet mye mer om bekymringer enn muligheter. Mer om hva frykt, stress og ensomhet gjør med oss, heller enn det motsatte. 

Kanskje er det fordi vi husker best, det som gjør vondt? Eller henger det igjen fra steppene, hvor bekymring og årvåken speiding etter farer, gjorde at vi overlevde som rase?

Tenker vi på det, er det lett å forstå mekanismen. Bare at i dagens samfunn, er vi verken truet av ville dyr eller må sikre overlevelse. MEN vi har sabl...

Frode Jahr er en tøffing. Han deltar i verdens hardeste triatlon-konkurranse.  Den starter med svømming i mørkt, kaldt vann med mange andre tøffinger som alle vil vinne.

Men det går ikke av seg selv. En innestengt opplevelse i barndommen gjorde at Frode har unngått situasjoner hvor han blir "stengt inne". Det har ikke preget ham i det daglige. 

Inntil han skulle delta på NM i triatlon i Haugesund.

Kaldt, mørkt vann. 400 sterke menn.

En menneskemasse i bevegelse, hvor alle vil vinne. Mylder i vannet. Albu i hodet, føtter som sparker i alle retninger. Trangt. Ikke kontroll. Kaos i hodet..

Frode kjenner ingen bevisste tanker om klaustrofobi , bare et ekstremt ubehag.

Så skjedde det igjen i en ny konkurranse. En triatlon som skulle være et steg på veien til den store styrkeprøven. Norseman – verdens hardeste triatlon.
Frode kjente på nytt kaoset, følelsen av manglende kontroll, frykten for det mørke, kalde vannet, fullt av tøffe konkurrenter med harde albuer og sterk vinnervilj...

Knaste knaste… (pulsøkning)  Riing…. (hjertebank) 

“Hallo?”  (Å, herlighet! Pust og tar sats!) 

“Hei, mamma, de e mæ. Du, æ har nå æ må fårtæll dæ.”

(her er fortsettelsen av historien fra Ærlighet for kjærlighet og Kan kjærlighet være feilvare) 

Når en i en alder av 47 år må peppe seg opp for ringe hjem til mamma for å fortelle at en har ny kjæreste, ja da skjønner du det både var skummelt og satt langt inne.

Det hadde gått noen måneder "bak lukkede dører" fordi jeg ikke turte stå for at jeg hadde fått jentekjæreste, og forholdet fortjente at jeg ringte hjem og fortalte nyheten. Det gikk ikke å drøye lenger.

Egentlig kan en ikke drøye så lenge med å fortelle om sånt i det hele tatt. Forelskafølelser har det i seg at de helst vil kringkastes for hele verden!

Den første jeg fortalte det til - etter venninna mi med "de doble jaktmarkene", var datteren min. Jeg trodde jeg avslørte en nyhet, men som det ofte er med de som står oss nær, hun hadde catchet det for lengst. 

Så da jeg...