Magen leder meg og beina trasker oppover fra stranda. Middagen serveres tidlig i klosteret, og selv om jeg ankom før kl. ett, var jeg for sen. Men kjøkkenet i gjestehuset er åpent og fylt opp.

Svusj. Rykker kjøleskapdøra opp. Standard pålegg. Hvitost, brunost, skinke, syltetøy, smør. Melk og brød. Det er diverse hermetikk og tørrvarer også, te, kaffe og noe frukt. Kun feitisvarianter, lettprodukter driver de ikke med, altså. Vel, ikke noe av dette er mat jeg spiser til daglig, men det betyr ikke at jeg ikke liker det.

Ut på benken med brød, smør og brunost. Stiller toaster´n på akkurat passe mørkt og nyter lukta. Reiser av gårde med den. Til Sør England på åttitallet. Jeg bodde der en periode og jobbet på pub. Poppis sted, stappende fullt og travelt. Ble kalt Little Viking og lærte meg å mikse Snowball. Fikk mitt...

I sin tiltredelsestale siterte Nelson Mandela fra en bønn av Marianne Williamson.

Den er hyppig sitert og publisert verden over – og fortjener det.

• For dette er ord vi alle tåler - og trenger - å høre.
• Det er ord vi skal huske og gjenta for oss selv.
• Det er ord som tar livet og verden framover og gjør hver i sær av oss sterkere, helere og vakrere.

Les selv. La ordene synke inn og kjenn etter på hva de gjør med deg. 

(Om du foretrekker norsk, kan du lese en oversatt versjon lengre ned).

Our deepest fear is not that we are inadequate

Our deepest fear is that we are powerful beyond measure.

It is our Light, not our darkness, that most frightens us.

We ask ourselves, who am I to be brilliant, gorgeous, talented and fabulous ?

Actually, who are you not to be?

You are a child of God.

Your playing small doesn’t serve the world.

There’s nothing enlightened about...

Jeg går bort til vinduet. Nedenfor meg, midt foran store bringebærbusker står to kvinner. Blikket mitt fanges av T-skjorta til den ene. Tre hoppende delfiner.

Glede og frihet, stråler de. Jeg ser opp på kvinnene igjen, drar kjensel på dem. Det må være nonnene? Ser øynene til hun ene. Ja.

Spørsmålet mitt om de går i nonnedrakten hele tiden er besvart. Det gjør de altså ikke. Men delfiner…? Lynkjappe tanker løper av sted. Assosierer. Delfiner, Florida, reise, turist, latter, badepark.. Gave? Opplevd selv? Har de ferie og reiser bort..?

Jøss. Jeg går tilbake til hjørnet og stolen som bærer meg. Det er mye jeg ikke vet. 

Ding ding ding.. Ops..Allerede? Klasker igjen lokket på mac´en og spurter ut mot kirka.

De samme andre. Fremdeles spredt, men på nye plasser. Jeg observer. Ser hvem de er. En eldre dame, en litt...

Jeg er tilbake på rommet. Med stillhet. I stillhet.

Stillhet?

Oppholdet mitt på Tautra har vart et par knappe timer, og det er åpenbart langt fra stille å være stille. Det er så tett og tydelig indre dialog at det er helt vilt. Tumletanker blir til tumlehode og tumlekropp.

Er hverdagen så full av støy at den indre dialogen står på skrikevolum? Type nivået for døvhørte? Det snakkes i hvert fall HØYT, fort og T Y D E L I G inni meg nå. Og jeg husker en prat jeg hadde med Liv Arnesen om hvordan det var å gå over Grønnlandsisen alene. Hun snakket om det samme. Nå er jeg langt fra Grønnlandsisen selvsagt. Veldig langt.

Men jeg er ikke langt fra hodet mitt, og det er inni der det skjer.

Stillhet og kaos. Stillhet og frykt. Da jeg fortalte om at jeg skulle i kloster, skjønte jeg av responsen at flere kjenner dragning dit. Å...

Jeg er et MenneskeMenneske. Opptatt av mennesker. Jeg ser. Og føler. Det er akkurat som det er en supertett forbindelse mellom synsinformasjon og magen min. Jeg føler synet jeg ser.

Og det jeg søker aller mest er øyne. Jeg kan ikke helt gjøre rede for hva jeg driver med, men når jeg får sett i øyne kjennes det som sjelen min hilser på den andre.

At hjertene våre ser hverandre og det blir trygt.

Jeg er en se-er. Og en smil-er. Allerede som barn hadde jeg smilefjes. Uten at det er en bevisst handling, ferdes jeg rundt med et ansikt som smiler av seg selv. Og du vet hva som skjer når noen smiler.

Mang er den gangen ukjente smiler tilbake til meg, og jeg som er på min innside og egentlig ikke smiler, blir overrasket. Og glad. Det er godt med smil.

Som oftest da. For det var ikke alltid sånn.

Jeg husker fra skoletiden. Storesøstra mi og jeg tok samme skolebuss. Vi var i de herlige...

Ja DER er de! Inn i kirkerommet igjen sluker nonnene all min oppmerksomhet. Selv i flomlyset og naturen som trenger seg inn i rommet, domineres synssansen av disse kvinnene.

Jeg kjenner hvor spent jeg har vært på å få sett og følt dem.

De er syv. Sorte hodeklær, hvite skjortler med sort sidt midtklede over og et brunt skinnbelte i livet. Alle har langt hår som forsvinner opp i hodeplagget. Heter det hodeplagg? Noen har briller. Ei er asiatisk. Oj.

Hvem er søsteren jeg mailet med? Hun som spurte meg om hunden min er norsk stastborger siden «jeg måtte fikse pass til henne før jeg bekreftet». Jeg måtte le da. Skjønte de har humor :) Klart det er mulig de også følger med på fotball-VM!

Nonnene holder til øverst i kirkerommet (du ser dem om du ser veldgi nært på bildet her) og noen av dem beveger seg litt rundt.  De bukker mot...

Yess. Ferdig pakket ut. Bøker over alt nå. Jeg har åtte med meg. (!). Ja. Det viktigste først. Jeg elsker bøker. De veier, og det er verdt det. Et par av dem er som mursteiner. Seks og en halv er fagbøker.

Jeg har også med et par solide spiralhefter med notater. Med bunker av løse notater inni seg igjen. Pluss Mac´en. Med Kindle og enda flere bøker i. Hvem vet hva jeg føler for å synke inn i på reisen?

Det var også litt klær i kofferten. Ja, litt. Oppdaget tilfeldig at jeg hadde glemt ytterjakke, og fikk låne av mamma da jeg leverte hunden min Bliss på sin sommer camp i Trondheim. Men skikkelig gode tykke ullsokker er med!

Nå er det ryddet ut og i orden på rommet. Bortsett fra mobilen. Jeg står med den  i hånda. Det er forbud på området. Lett å forstå. Dårlig kombo med praktisering av...

Den enstavelsesgryntende drosjesjåføren svinger inn til kanten på grusveien. Vi har stoppet ved enden av en pent steinlagt kort allé opp til et moderne steinkloster. Jeg snur meg fram mot ham og betaler. «Ja ja, takk skal du ha. Og ha det fint videre», sier jeg og åpner bildøren. 

«Veinnt. Æ ska jølp me kofferten. Ska æ.», sier han, og går ut av bilen. Jeg må smile da. Føler godhet for gesten hans. Kanskje det å være hyggelig hadde betydning likevel?

Det er fint av ham å hjelpe meg, for kofferten veier. Mye. Jeg har pakket godt.

Øyeblikket etterpå trekker jeg tungt oppover mot klosteret. Glad det er hjul og plant underlag. Over skuldra har jeg den største Louis Vuitton-veska. Altså i volum. Den bugner. Tung den og. Var et soleklart valg da damen i butikken sa «Denne er den sterkeste vi har. Den er laget for å...

Sjåføren ventet som avtalt på togstasjonen og jeg hoppet takknemlig inn i den avkjølte bilen. Vi har en halvtime i hverandres selskap og jeg vil være hyggelig. Jeg går i dialog. 

Og får enstavelsesgrynt til svar.

Etter fjerde forsøk gir jeg meg. Faller tilbake i setet og lar tanker og følelser flyte.

Taxien kjører gjennom frodig, gavmildt sommerlandskap. Bondegårder, avlinger, digre åpne vaiende åkrer. Sol, godt lys, masse farger.

Jeg er på vei til en opplevelse jeg har tenkt på i mange år. Jeg skal i kloster.

Helt tilbake på nitti-tallet, mens jeg bodde i Oslo, ble jeg gjort oppmerksom på at det er kloster i byen og at det er mulig å komme dit og være.

Å være? Legge seg inn liksom? I isolat da eller...?

Den gang tenkte jeg: hva i all verden gjør en i kloster en hel dag? For ikke å snakke om flere dager....

Jeg kommer rundt hjørnet og får øye på boden. Midt i borggården. En ridder skriker skingrende, unger piler avsted.

Det er sommerstemning, mye aktivitet og folk i Erkebispegården.  Jeg går raskt nærmere. Ivrig. Er hun der? 

Er ei av mine der?

Nonnene

For seks år siden var jeg på fem dagers retreat hos nonnene i Mariaklosteret på Tautra. Stedet, stemningene, opplevelsene, folka og minnene.. 

Oppholdet satte spor som ikke vil slippe.  Jeg har vært innom sammen familie flere ganger etterpå. Handlet i butikken, vært i kapellet, gått litt rundt.

Men det er noe mer som trekker. En sterk kraft og et nærvær som drar meg tilbake. Jeg vil. Igjen. Alene.

Her og nå, mens jeg iler mot boden, er det sommeren 2020, Jeg hadde booket opphold for hele høytiden denne påsken  Men så stengte alt. Frosta...