Porten sklir opp. "Privat område". Jeg er på innsiden. Går langs klosterveggen og en velstelt, flott hage. Følger de andre. Skal inn i klosteret til middag og er så spent.

Har lest på nettet før jeg kom, vet at nonnene spiser middag "alene sammen". De sitter langs vinduer foran den vakreste utsikten her, en og en. Stillhet, maten, naturen, til bords med seg selv.

Hvordan er det med slafsing da? Øredøvende på innsida og utsida? Fniser litt for meg selv, sikkert selvjustering på slafsings i vindusrekka.

Vi gjengen svinger inn en dør. Et kjøkken med oppdekket langbord. Jeg er ett steg innafor klosterveggen. Dette går veien, Trine. Du nærmer deg.

Vi er en god miks av voluntører og oss på retrett. Og presten.

Middagen venter, det er flere gryter og serveringsfat nedover bordet. Jeg vet det er nonnene som har laget maten. Er spent...

Tilbake i den grønne drømmen i hjørnet. Brødmat. Toast og brunost. Mac´en på fanget, god te i koppen, boka av vennene mine ved siden av meg.

Tanken på om og hvordan jeg skal si fra om at jeg har forbrudt meg midt inni hjertet av kirka sirkulerer i bakhodet.

Hva er straffen for å spise et legeme og drikke et blod jeg ikke har lov til? Blir Gud sint? Blir de? Vi har jo nattverd i Den Norske Statskirken og. Så vidt jeg vet, blir ingen nektet der. Men kanskje de ville nektet meg som utmeldt.

Hvor kan jeg sjekke dette? Venninna mi Kjersti vet alt om sånt. Men jeg er på Tautra i stillhet. Uten nett og vennen min Google.

Bæm! Jeg vet jeg hvor jeg skal gå. Det er kort vei. Inn i hjertet mitt.

Gud eller hva det er. Jeg tror og føler at det som er av en kraft og større intelligens, en skaper og et nærvær, holder til i hjertet. Bor der. Jeg vet ikke om det er en Han eller en Hun....

Våkner med ”Poff "– øya åpne og spørsmål i øra. Rekker jeg det? Har jeg sovet over? Fomler etter mobilklokka. 07.07. Jah, rekker det!

Smokk inn i klærne fra i går, sminkefri og håret til alle kanter. Det viktigste først. Kjenner en liten stråle av glede inni meg. Bare være som jeg er. Uten stæsj eller skarpt blikk i speilet. Har kjent at blikket blir skarpere faktisk. Skjønt spriket mellom det jeg mener og tror på, og det som er. At det er forskjell på andre og meg.

Jeg liker karakter, gode ansikter preget av personen. Smil, samtaler, grubler-fordi-jeg-bryr-meg, lepper omkranset av spor etter ord, næring og mimikk fra levd liv. På andre. Ja, i hvert fall på andre. Synet på meg selv er litt annerledes.

Men ikke i dag. Ikke i klosteret. Her er jeg som jeg er. I hvert fall her.

Laudes står det i programmet. Ordet minner meg om å...

Igjen er vi der sammen. Smil og nikk. Chantingen begynner og jeg er fengslet fra første øyeblikk.

Ny melodi, ny rytme. Klart min favoritt så langt. Flyter så vakkert. Har noe ekstra lyst og lett og fengende med seg. Den ene nonnen, ei av de som sitter øverst, spiller på harpe. Harpe :) Det er nesten noe engleaktig over det.

De synger og de synger. Jeg lukker øynene. Lar lyden fylle meg. Flyte inn og fylle opp.

På slutten reiser de seg, og hun med harpen kommer nedover mot tauet. I hånden har hun en stav med et sølvfeste på tuppen. Så kommer nonnene ut fra radene sine og stiller seg i en rekke i midtgangen mot henne. Hun snur ryggen til oss, møter dem. Så går de fram, en og en. Bøyer hode og nakken. Hun løfter staven og kaster den mot dem, uten å slippe. Ritualet gjentas og en etter en går de til siden og ut.

Når den siste er ferdig, snur hun seg til...

Magen leder meg og beina trasker oppover fra stranda. Middagen serveres tidlig i klosteret, og selv om jeg ankom før kl. ett, var jeg for sen. Men kjøkkenet i gjestehuset er åpent og fylt opp.

Svusj. Rykker kjøleskapdøra opp. Standard pålegg. Hvitost, brunost, skinke, syltetøy, smør. Melk og brød. Det er diverse hermetikk og tørrvarer også, te, kaffe og noe frukt. Kun feitisvarianter, lettprodukter driver de ikke med, altså. Vel, ikke noe av dette er mat jeg spiser til daglig, men det betyr ikke at jeg ikke liker det.

Ut på benken med brød, smør og brunost. Stiller toaster´n på akkurat passe mørkt og nyter lukta. Reiser av gårde med den. Til Sør England på åttitallet. Jeg bodde der en periode og jobbet på pub. Poppis sted, stappende fullt og travelt. Ble kalt Little Viking og lærte meg å mikse Snowball. Fikk mitt...

I sin tiltredelsestale siterte Nelson Mandela fra en bønn av Marianne Williamson.

Den er hyppig sitert og publisert verden over – og fortjener det.

• For dette er ord vi alle tåler - og trenger - å høre.
• Det er ord vi skal huske og gjenta for oss selv.
• Det er ord som tar livet og verden framover og gjør hver i sær av oss sterkere, helere og vakrere.

Les selv. La ordene synke inn og kjenn etter på hva de gjør med deg. 

(Om du foretrekker norsk, kan du lese en oversatt versjon lengre ned).

Our deepest fear is not that we are inadequate

Our deepest fear is that we are powerful beyond measure.

It is our Light, not our darkness, that most frightens us.

We ask ourselves, who am I to be brilliant, gorgeous, talented and fabulous ?

Actually, who are you not to be?

You are a child of God.

Your playing small doesn’t serve the world.

There’s nothing enlightened about...

Jeg går bort til vinduet. Nedenfor meg, midt foran store bringebærbusker står to kvinner. Blikket mitt fanges av T-skjorta til den ene. Tre hoppende delfiner.

Glede og frihet, stråler de. Jeg ser opp på kvinnene igjen, drar kjensel på dem. Det må være nonnene? Ser øynene til hun ene. Ja.

Spørsmålet mitt om de går i nonnedrakten hele tiden er besvart. Det gjør de altså ikke. Men delfiner…? Lynkjappe tanker løper av sted. Assosierer. Delfiner, Florida, reise, turist, latter, badepark.. Gave? Opplevd selv? Har de ferie og reiser bort..?

Jøss. Jeg går tilbake til hjørnet og stolen som bærer meg. Det er mye jeg ikke vet. 

Ding ding ding.. Ops..Allerede? Klasker igjen lokket på mac´en og spurter ut mot kirka.

De samme andre. Fremdeles spredt, men på nye plasser. Jeg observer. Ser hvem de er. En eldre dame, en litt...

Jeg er tilbake på rommet. Med stillhet. I stillhet.

Stillhet?

Oppholdet mitt på Tautra har vart et par knappe timer, og det er åpenbart langt fra stille å være stille. Det er så tett og tydelig indre dialog at det er helt vilt. Tumletanker blir til tumlehode og tumlekropp.

Er hverdagen så full av støy at den indre dialogen står på skrikevolum? Type nivået for døvhørte? Det snakkes i hvert fall HØYT, fort og T Y D E L I G inni meg nå. Og jeg husker en prat jeg hadde med Liv Arnesen om hvordan det var å gå over Grønnlandsisen alene. Hun snakket om det samme. Nå er jeg langt fra Grønnlandsisen selvsagt. Veldig langt.

Men jeg er ikke langt fra hodet mitt, og det er inni der det skjer.

Stillhet og kaos. Stillhet og frykt. Da jeg fortalte om at jeg skulle i kloster, skjønte jeg av responsen at flere kjenner dragning dit. Å...

Jeg er et MenneskeMenneske. Opptatt av mennesker. Jeg ser. Og føler. Det er akkurat som det er en supertett forbindelse mellom synsinformasjon og magen min. Jeg føler synet jeg ser.

Og det jeg søker aller mest er øyne. Jeg kan ikke helt gjøre rede for hva jeg driver med, men når jeg får sett i øyne kjennes det som sjelen min hilser på den andre.

At hjertene våre ser hverandre og det blir trygt.

Jeg er en se-er. Og en smil-er. Allerede som barn hadde jeg smilefjes. Uten at det er en bevisst handling, ferdes jeg rundt med et ansikt som smiler av seg selv. Og du vet hva som skjer når noen smiler.

Mang er den gangen ukjente smiler tilbake til meg, og jeg som er på min innside og egentlig ikke smiler, blir overrasket. Og glad. Det er godt med smil.

Som oftest da. For det var ikke alltid sånn.

Jeg husker fra skoletiden. Storesøstra mi og jeg tok samme skolebuss. Vi var i de herlige...

Ja DER er de! Inn i kirkerommet igjen sluker nonnene all min oppmerksomhet. Selv i flomlyset og naturen som trenger seg inn i rommet, domineres synssansen av disse kvinnene.

Jeg kjenner hvor spent jeg har vært på å få sett og følt dem.

De er syv. Sorte hodeklær, hvite skjortler med sort sidt midtklede over og et brunt skinnbelte i livet. Alle har langt hår som forsvinner opp i hodeplagget. Heter det hodeplagg? Noen har briller. Ei er asiatisk. Oj.

Hvem er søsteren jeg mailet med? Hun som spurte meg om hunden min er norsk stastborger siden «jeg måtte fikse pass til henne før jeg bekreftet». Jeg måtte le da. Skjønte de har humor :) Klart det er mulig de også følger med på fotball-VM!

Nonnene holder til øverst i kirkerommet (du ser dem om du ser veldgi nært på bildet her) og noen av dem beveger seg litt rundt.  De bukker mot...